På bordet ligger et brev fra barnehagen, men foreldrene aner ikke hva som står der. Da er det godt å få besøk av Najeba, en arabisk stemme på flyktningkontoret.

Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sjøluften utenfor blir fjern i møtet med røkelsen inne. De arabiske høflighetsfrasene sitter løst. «Salaam aleikum» møtes med et «wa aleikum salaam».
Gulvene er dekket av tepper i orientalsk mønster. Det er helt strøkent og ikke mulig å se at det også bor åtte barn her.
Najeba Rashid (53)
Miljøterapeut og programrådgiver flyktningkontoret
På bordet, blant popkorn, kaker, epler og bananer, ligger et brev fra barnehagen. Foreldrene Abdulrahim Khalil Alomar og Ilham Ahmad Alhusein har ringt det første telefonnummeret de fikk da de landet på flyplassen i Kristiansund i fjor. Nå sitter Najeba Rashid fra flyktningkontoret i sofaen og oversetter.
Det viser seg at yngstedatteren skal i svømmehallen med barnehagen, og foreldrene må underskrive hvis hun skal være med. Najeba går gjennom regler for påkledning. Mor er bekymret og sier at datteren vil ha på bukser i svømmehallen og at det er første gang hun er der.
– Alle er barn. Det er de som skal svømme, forklarer Najeba.
– Ja, men hun er flau, svarer mor.
Najeba kom selv som kvoteflyktning fra irakiske Kurdistan i 1990. En vond rygg satte en stopper for drømmen om å bli jordmor. Nå hjelper hun andre flyktninger med å finne seg til rette på Nordmøre.
Praten går livlig på morsmålet. Foreldrene har tunge bekymringsrynker i panna. Najeba legger hånden på mors arm. Det er ikke bare svømmeundervisningen som uroer, men også de to døtrene som er gift og ikke ble med til Norge. Hun skulle så gjerne hatt dem her.
– Jeg bruker det jeg selv har gått gjennom og prøver å gi den hjelpen jeg selv ikke fikk den gangen for 28 år siden, sier Najeba.
Abdulrahim finner fram pennen, og Najeba viser hvor de skal skrive under.
Foreldrene syns det er viktig at barna lærer å svømme.