Erlend Angelo
tips@fagbladet.no
I 1991 begynte jeg som vikar i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. I min tid var det viktig å gå husmorskole. Jeg tok flere kurs, blant annet i Røde Kors, medisinsk kurs og korrespondansekurs i psykisk utviklingshemning, som det da het, i omsorgsfag, osv.
Som 17-åring fikk jeg jobb på et aldershjem, og etter hvert fikk jeg også jobb på et aldershjem/sykehjem og i en institusjon for utviklingshemmede i enn annen kommune.
Jeg bosatte meg i en tredje kommune, og søkte etter hvert jobb ved et bofellesskap. Det var lite jeg hadde jobbet med tidligere som telte der. «At du har jobbet med utviklingshemmede på institusjon før, teller dessverre ikke. Vi skal starte med blanke ark,» sa de.
Jeg fikk jobb som vikar, og ble sendt på flere arbeidsplasser. Et paradoks var at jeg var «bra nok» til å stå for opplæring noen steder. Det skulle ikke nevnes.
Jeg var primærkontakt og støttekontakt. Det skulle heller ikke nevnes. Jeg følte med utnyttet og lite verdsatt. Det var mye som skjedde, og jeg ble forbigått flere ganger da jeg søkte på faste stillinger.
Ved et par tilfeller ble jeg regelrett mobbet fordi jeg hadde jobbet ved en institusjon tidligere. Det var spesielt en kollega som plutselig visste mye om hvordan vi jobbet der. Det såret å få høre at vi blant annet mishandlet brukerne. Vi hadde et godt arbeidsmiljø, men vi måtte jobbe. Det var liten tid til pauser på vaktrommet.
For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk i ti år som vikar. Da måtte kommunen – motvillig, følte jeg – gi meg 50 prosent fast stilling. Jeg ble ofte spurt om å ta ekstravakter. De ti årene som vikar føler jeg er bortkastede år av mitt liv. Som pensjonist har jeg ingenting igjen for de årene, kun dårlig helse.
Til slutt en oppfordring til dagens unge: Gi dere aldri på rettighetene deres!
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
EKSTRA: Må du jobbe på de røde påskedagene, blir det noen ekstra kroner i kassa.
colourbox.com