Møt lagerbarna
Justisminister Anundsen snakker om lageret av lengeværende barn. Vi gir dem navn og ansikt.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sara (10) og Ahmed (12) Muradi har levd hele livet som illegale flyktninger og har aldri vært i Irak, landet norske myndigheter vil returnere dem til. De husker ikke lenger hvor mange asylmottak de har bodd på.
De er tre av mer enn 400 lengeværende barn som justisminister Ander Anundsen vil sende ut av landet, og som han i går omtalte slik i Bergens Tidende:
Dette skjedde etter at Bergens Tidende hadde avslørt at departementets styringssignaler aldri ble videreformidlet til Politiets utlendingsenhet og politidistriktene.
14 år på flukt
Fontene møter familien Muradi på Veumalleen asylmottak i Fredrikstad. Familien på fem holder til i en bolig de har fått tildelt av asylmottaket i plankebyen. De har bodd i Norge i ni år. Avslaget på asylsøknaden kom i slutten av 2008. Nå setter de sin lit til at barnas tilknytning til riket vil gi dem lovlig opphold.
Samtalen med Mohammed og Avin Muradi går trått. Jeg lirker og fritter via tolken. Ekteparet sitter tett sammen i sofaen. Svarene kommer nølende. Alvorstungt.
Mohammed og Avin Muradi flyktet fra Irak i 2001. Saddam Hussein holdt folket i jerngrep. Ekteparet, som er kurdere, følte at de måtte flykte. Mohammed lånte penger av brødre og onkler. Nærmere 20 000 amerikanske dollar kostet flukten. Penger han fremdeles skylder.
– Brødre krever ikke gjeld de vet at de ikke kan få, sier Mohamed.
Avin var høygravid da de nådde Danmark etter ett års kronglete reise. Både Ahmed og Sara ble født på det danske mottaket. Da Saddam Husseins regime falt i 2003 satte danske myndigheter kroken på døra for asylsøkere fra Irak. Søknaden ble avslått.
I 2005 reiste familien på fire Norge med Oslo-båten fra København i håp om at dørene ikke var stengt for dem. I ni år har familien blitt flyttet mellom asylmottak på Østlandet. For tre år siden kom lille Lia til verden. Hun er familiens kjæledegge og urokråke.
Ofre for voksenkonflikt
Mohammed og Avin Muradi bedyrer at de har fortalt sannheten til myndighetene. Men i slutten av 2008 kom avslaget på asylsøknaden.
Rådgiver Jon-Ole Martinsen i NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) har kjent Muradi-familien i flere år, og bistår familien overfor utlendingsmyndighetene. Han mener staten er mest opptatt av å sende ut et signal om streng innvandringspolitikk.
– Utlendingsnemnda lar innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn hensynet til barnas tilknytning til riket. Samtidig mener foreldrene at det er for farlig å returnere til Irak, og at de ikke har framtidsmuligheter i landet. Det gjør at de ikke returner frivillig, sier Martinsen.
Han stiller seg kritisk til at familien fikk avslag om opphold i 2008, og viser til anbefalingen fra FNs Høykommissær som anbefaler å gi beskyttelse til mennesker som kommer fra dette området.
– Familien Muradi er fra randsonen i Irak som anses som svært ustabil. Sikkerhetssituasjonen ble forverret betraktelig i sommer på grunn av IS-styrkenes krigføring i området, sier Martinsen.
Håper på engangsløsningen
Regjeringen har laget en forskrift, en såkalt engangsløsning, som medfører at enkelte barn kan få oppholdstillatelse. Det forutsetter blant annet at foreldrenes hjemland har en returavtale med Norge, og at foreldrene dokumenterer sin identitet.
Nå hjelper Martinsen dem med å få papirer som Utlendingsnemnda (UNE) krever for å tilfredsstille kravet for å bli del av engangsløsningen.
For lille Lia er papirene i orden, hun er født i Norge. Danske myndigheten må dokumentere legitimiteten til Ahmed og Sara, fordi de er født i Danmark. Foreldrene har store problemer med å dokumentere sin identitet fordi dokumentsituasjonen i Irak er vanskelig.
– Irakiske dokumenter har ikke tilstrekkelig notariatet, eller troverdighet ifølge norske myndigheter, forklarer Martinsen.
Behandlingen av søknaden kan ta fra noen uker til ett år.
Mareritt om politiet
På familierommet på asylmottaket leker Sara og Ahmed i lekekroken med lillesøsteren. Innimellom ser de opp som om de sjekker om de forstyrrer de voksne. Jeg spør om jeg kan intervjue dem. De kommer bort og setter seg ytterst på stolene.
Jo da, de trives på skolen. Fagene og friminuttene.
– Jeg er glad for at jeg har lært norsk, sier Ahmed.
Sara forteller at hun liker matematikken best.
– Jeg er blant de beste i klassen, innrømmer hun rødmende på spørsmål om hun syns det er et vanskelig fag.
– Det er Ahmed også, skyter faren inn. – De får så mye ros av lærerne. De sier at de er flinke og snille unger, sier Mohammed pappastolt via tolken.
– Hva tenker dere om framtiden, spør jeg ungene.
– Jeg er redd for at politiet skal komme og ta oss. Jeg drømmer ofte om det, sier Sara.
Ahmed nikker.
– Hvem leser bladet ditt, spør han og ser meg alvorlig inn i øynene.
– Er det noen av dem som bestemmer. Tror du de vil hjelpe oss?
I mine sko
På utstillingen «I mine sko» på Norsk Teknisk Museum i Oslo gir familien Murad og Babak Majed de papirløse ansikt. Gjennom bilder og tekst forteller de om hva de savner og hvordan de opplever situasjonen som papirløs i Norge.
De forteller at de savner å praktisere yrket sitt, at de misliker å være avhengig av stønad fra UDI og venner. Og hvordan det er ikke å kunne bevege seg fritt.
Utstillingen er et samarbeid mellom Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, og varer ut februar neste år.
