I storbyene kommer ikke unge folk seg inn på boligmarkedet. I distriktene kommer de seg ikke ut

Fra sokkelleiligheten på Kvaløysletta i Tromsø har Ragnhild Teigen utsikt til fjord og fjell og Tromsø-brua. Hun kan legge ut på toppturer rett fra dørstokken og være på jobb i byen i løpet av et kvarters biltur.

Ragnhild synes hun har vært heldig. I den lyse entreen henger likevel en drømmefanger.

Fra 2016–2018 var hun kokkelærling hos Color Line og bodde sørpå. Så begynte ryggen å protestere mot de lange arbeidsøktene. Da smertene ikke ga seg, flyttet hun hjem til foreldrene i Tromsø og fikk vikariat som assistent på en skole. Ryggen ble bedre, og på et møte i Fagforbundets ungdomsutvalg før jul sa hun ja til å bli ungdomstillitsvalgt. Nå kombinerer Ragnhild vervet med 60 prosent stilling hos Omega 3-produsenten Nordic Pharma. De nye jobbene gir henne litt mer å rutte med enn assistentjobben.

Ragnhild hadde bodd en stund hos foreldrene og et par måneder hos broren, da moren ymtet om at hun burde se seg om etter noe eget. Ragnhild var sånn passe interessert.

– Mamma elsker å se på leiligheter. Det gjør ikke jeg. Tromsø er ikke en by for unge folk eller de som er alene. Hvis du jobber som assistent, må du fort ut med halve lønna eller mer i leie. Jeg tjener bedre nå, men likevel er det mye penger.

Moren påpekte at drømmeleiligheten sjelden dukker opp ved første klikk, men da Ragnhild tok en titt på Finn var det som om sokkelleiligheten på 56 kvadratmeter hadde ligget og ventet på henne:

– Jeg dro hit, satte meg i sofaen og falt pladask. Da jeg kom for å hente nøkler dagen etter, ble brua stengt på grunn av storm. Jeg endte med å flytte inn samme kveld.

Prisen er 8500 kroner i måneden, pluss strøm.

– Så lenge ikke PC-en ryker, går det greit. Noe tilsvarende i sentrum hadde kostet 13–14 000 i måneden.

I storbyene kommer ikke unge folk seg inn på boligmarkedet. I distriktene kommer de seg ikke ut

Nest etter Oslo har Tromsø landets høyeste boligpriser.

Tromsø kommune har 77 000 innbyggere.

I 2021 bodde 726 av dem i kommunesenteret Mehamn.

Det er ikke prisen det står på.

Etter fire år i Vadsø tok hun med seg kjæresten Jahn-Erling hjem.

– Det blir vanskelig å flytte. Særlig nå som vi har bygd ut. Men vi visste jo at vi var stuck her da vi tok avgjørelsen.

– Først må jeg i så fall spare til en ok egenkapital eller få hjelp av foreldrene mine. Antakelig begge deler. En leilighet som denne kan koste alt fra 2,5 til 4 millioner. Koster den 2,5, er standarden neppe særlig bra. Jeg er heldig som har foreldre som eventuelt kan hjelpe til. Ikke alle har det.

To timer med fly nordøst for Tromsø, i Gamvik kommune, bor helsefagarbeider Frida Olsen (23).

For 6500 kroner i måneden – 2000 kroner mindre enn Ragnhild betaler for sokkelleiligheten på 56 m² – leier Frida en enebolig.

Hun aner ikke hvor mange kvadratmeter huset er på, men stua har gulvplass nok til to beer pong-bord når venner er på besøk. I tillegg kommer et digert kjøkken i heltre, spisestue, tre soverom, bad, en romslig entré, bod og garasje. I likhet med Ragnhild har Frida utsikt over fjord og fjell. Og gangavstand til jobben når været tillater det. Hun kan ikke forestille seg et bedre sted å bo.

– Jeg er ukomfortabel på større steder og liker å vite at jeg treffer kjente på butikken. Her er det enkelt å være sosial. Vi er ofte 15 ungdommer her i helgene, sier hun.

Det er sjelden hus til salgs i Gamvik, men i skrivende stund ligger en enebolig på 186 m² ute til to millioner.

– Selv om det sikkert er lurere enn å kaste penger ut av vinduet hver måned, virker det helt umulig å kjøpe.

– Mange av vennene mine snakker om å flytte, de vil studere, se verden. Hvis alle forsvinner, er det ikke sikkert at jeg vil bli. Hva gjør jeg med et hus da?

To av tre nordmenn ønsker å eie sin egen bolig. Det handler om følelser, men også om at bolig fremstilles som tidenes sikreste og mest lukrative investering.

70 prosent av all privat formue i Norge ligger i folks boliger.

Det snakkes mye om boligpriser som stadig når nye høyder, men lite om at store grupper aldri vil ha mulighet til å eie. I storbyene er inngangsbilletten for dyr. I distriktene er den for billig.

– Dette er en taus ulikhet, og det er alvorlig, sier Bente Aasjord, statsviter og spesialrådgiver i Fagforbundet.

Hun er provosert over at boligdebatter hovedsakelig handler om prisene i Oslo, av og til Bergen.

– Jeg har ikke sett en eneste debatt på NRK om boligpolitikk og det enorme formuestapet nye generasjoner i distriktene står overfor. Geografiske prisforskjeller har skapt tidenes største formuesulikhet, og den vil gå i arv, sier Aasjord.

Sammen med rådgiver Alexander Berg Erichsen i Fagforbundets avdeling for politikk og samfunn har Aasjord nettopp publisert studien «Bolig, geografi og ulikhet», som de har gjort for Kommunekonsult AS.

I landets 51 ytterste utkantkommuner er snittprisen for en enebolig 1,3 millioner. Ifølge SSB koster hver m² i en nybygd bolig i snitt 38.693 kroner, det vil si i underkant av fire millioner for et hus på 100 m². Det koster like mye å bygge utenfor allfarvei, kanskje mer på grunn av fraktkostnader.

I kommuner som Gamvik synker verdien på en ny bolig med mer enn femti prosent idet nøkkelen settes i døra. Dermed tør verken utbyggere å satse på nye prosjekter eller bankene å låne ut penger.

I samme kommune, men en fjellovergang og tjuetre kilometer fra Frida i Mehamn, i det nest siste huset langs sjøen i tettstedet Gamvik, bor helsefagarbeider Marina Johansen (31), samboeren Jahn-Erling Pettersen som jobber i lakseindustrien og deres tre barn. Som alle ungdommer i kommunen måtte Marina reise vekk for å ta videregående.

– Som Jahn Erling pleier å si: «På et stort sted som Vadsø er du én av ingen. På et lite sted må alle engasjere seg for å få til noe. Derfor blir alle noen på et sted som Gamvik.» Jahn-Erling er en av dem du ringer når du kjører deg fast på fjellet eller trenger å skifte dekk. Han er en altmuligmann.

Tettstedet Gamvik har 230 innbyggere. Vadsø har 5568.

I 2013 gjorde Marina og Jahn-Erling det Frida i nabobygda tror hun aldri kommer til å gjøre: De kjøpte hus. Eneboligen med havutsikt og «hage» med plass til å invitere hele bygda på besøk ble deres for 150 000 kroner. Noen vil likevel si at hjemmet deres kom med en høy ekstrakostnad:

Først bygde de garasje. Det kostet nesten 600 000. Så bestemte de seg for å bygge ut huset.

En entreprenør kunne ta oppdraget for nærmere 1,4 millioner kroner.

– Vi kontaktet banken om lån. De ba oss oppgi en antatt verdi på huset når det ble ferdig.

Takstmannen anslo at hele eiendommen – huset og garasjen – til sammen ville være verdt 1.350.000 etter utbygging.

– Banken sa «sorry.» Prosjektet hadde feil beliggenhet. Hadde ikke entreprenøren vært så grei å låne oss pengene vi manglet, hadde det ikke blitt noe av utbyggingen.

Det er lenge siden det ble bygd nytt i Gamvik kommune. Ifølge SSB er én prosent av boligene her oppført etter år 2000.

Alt som er bygd siden er ifølge ordføreren gjenreist etter brann eller kraftig forfall.

Ordføreren ser svært alvorlig på at verken enkeltpersoner eller private utbyggere er interessert i å bygge nytt.

– Private utbyggere vil ikke ta i prosjekter her fordi de ikke er lønnsomme, men samfunnsmessig er det både viktig og lønnsomt at folk eier boligen sin. Utleie forplikter ikke på samme måte, og vi har demografiske utfordringer nok allerede her i nord, sier ordføreren, som etterlyser en ny boligpolitikk og mener at blant annet større risikovilje fra Husbanken kunne endret mye.

I dag har en sykepleier med ei årslønn på 600 000 kroner råd til 28 prosent av boligene som selges i Norge, men bare tre prosent i Oslo og tretten prosent av boligene i Tromsø og Bodø. Flere yrkesgrupper har langt lavere lønnsnivå. Mange er altså helt utestengt fra muligheten til å eie egen bolig.

– Mobilitet i arbeidsmarkedet er en av stolpene i «den norske modellen». Den har knekt. Marina i Gamvik vil aldri kunne flytte til Tromsø. En enslig hjelpepleier fra Steigen har ingen mulighet til å flytte til nabokommunen Bodø, sier Bente Aasjord.

Hun mener de geografiske forskjellene har ført til segregering mellom by og land:

– Sentralisering av offentlige tjenester gjør at færre folk med høy utdanning bosetter seg i distriktene. Samtidig presser boligprisene i byene fattige med behov for offentlige tjenester til utkantkommunene. Dette er den største faktoren for ulikhet i Norge, og den gjelder mange.

Aasjord understreker at det som skjer i distriktene nå, ikke er distriktenes «feil»:

– På 80- og 90-tallet var deregulering av boligmarkedet bare et av flere grep på veien til et mer markedsstyrt samfunn. Dessverre så ingen for seg at bolig skulle bli et av vår tids hotteste finansialiseringsobjekter med den lengste prisveksten på 200 år.

Å komme seg ut av uføret, er nærmest umulig, tror Aasjord:

– Da må prisene på boliger ned, også i byene. Unge som sliter med å komme seg inn på markedet, vil selvfølgelig ønske en slik endring velkommen, mens godt voksne i byene som har vært på markedet en stund, neppe vil være med på det.

I Hurdalsplattformen varslet regjeringen at de vil få fart på boligbyggingen i distriktene. Flere skal få mulighet til å eie egen bolig. Regjeringen vil styrke Husbankens distriktsrettede arbeid og stimulere til ulike typer boliger i kommuner med usikkert boligmarked. Det er varslet både ei distriktsmelding og ei stortingsmelding om helhetlig boligpolitikk.

Tidspunkt for ferdigstilling av meldingene er ikke vedtatt.

Bente Aasjord er ikke imponert over dagens boligpolitikk:

– Med unntak av en total skivebom fra kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp), har jeg ikke registrert at den sittende regjeringa har nevnt konsekvensene av geografiske ulikheter med et ord. Gjelsvik har sagt at for å få flere boliger i distriktet, så må vi bygge i strandsona. Akkurat som om problemet er plassmangel! Hvis han får gjennom det der, kommer nok de som har surfet på boligmarkedet i byene løpende nordover og sikrer seg fritidsbolig med strandlinje. Kjempegreier, jippi, akkurat det vi trenger, sier hun ironisk.

I en e-post til Fagbladet skriver statsråd Sigbjørn Gjelsvik at det ikke skal bygges ulovlig i strandsonen, men at han har «tatt til orde for at kommunane i større grad bør få utnytte det lovlege handlingsrommet dei har til å byggje ut i strandsona i område der det er mindre press på areala.»