Hundre år med tannlegeskrekk

Tannleger er for mange en fryktet yrkesgruppe. Der tannlegeassistentene er den beroligende og milde, som bare vil deg godt, oppleves tannlegen som torturisten som vil ha åpen munn og vidt gap til kjevene nærmest går i lås. Og som fører samtaler, eller monologer som besvares av pasienter med nikk eller ggagkja. Alle har vel fryktet å ligge vaterrett i en tannlegestol, med surklende slanger og bomullstamponger i munnen. Der øynene blendes av en lyskaster, og ørene fylles av den jevne duren av apparater (borr og trykkluft og slip). Og alle har kjent den skarpe sylen i tannkjøttet, skrapende, og at trykkluften treffer en nerve. Og vi har vel alle tenkt vårt, om det er verdt det. Om ikke tannlegen spiller oss et puss. Kan vi ikke bare beholde vår visdom manifestert i en tann? Kan det ikke bare være litt skjevt? Trenger vi regulering? Skjeve smil er jo sjarmerende, eller ... ? Fra bildearkivet kan vi se at tannpine og tannpleie har gått tann i tann gjennom historien. Munnen sitter midt i ansiktet og tenna henger der til alles skue. Det beste man kan gjøre for å få bukt med tannlegeskrekken, er å pusse hver eneste tann med børste og vann til man får en nuss. Om ikke du pusser kan det hende du ender opp med i vater i stolen mens du nynner på Prima Veras sang, «Det er en fin dag», og tekstlinja «Bare begynn og borre Bare borr du gamle Børre».