Dilani (34) og familien har knapt vært ute på åtte år

Dramaet på Finnsnes startet 18. september 2014.

Ekteparet Merry Anjala og Antonipillai Johnsen Collin og datteren Dilani Johnson Collin valgte kirkeasyl i redsel for å bli sendt tilbake til hjemlandet Sri Lanka. De kom som asylsøkere til Norge i 2009. Familien er tamilske katolikker og var med i separatistbevegelsen tamiltigrene (LTTE).

De første fem årene i Norge bodde familien på asylmottak. Så fikk de avslag på asylsøknaden. Far Antonipillai sov på en benk utenfor kirken fordi han var redd. Denne torsdagskvelden i september ba han innstendig resten av familien om å komme og sove i kirken.

Siden han jobbet i Kafé pluss, et omsorgstilbud for folk i området, hadde han nøkkel.

I pysj og kåpe kom mor og datter til kirken. Samme natt kom utlendingspolitiet for å sende dem tilbake til hjemlandet.

Nesten åtte år senere, 24.august 2022, fikk familien sitt sjuende avslag på omgjøringsbegjæringen fra UNE. Stemningen er dyster, men familien og støtteapparatet er bestemt på at de ikke gir seg. De må starte på nytt enda en gang.

Dilani (34) og familien har knapt vært ute på åtte år

En likbåre står parkert rett utenfor

Mens andre tok utdanning og startet på voksenlivet, har hun sittet innestengt uten privatliv bare få hundre meter fra butikker og Hurtigruteanløpet

Fra youtube har hun lært å strikke og bake kunstferdige kaker

Dilani Johnson Collin åpner døren og viser fram rommet på seks ganger seks meter. Rommet er kirkens lagerrom og familiens soverom, stue og kjøkken. Bokhyllen deler de med kirkens barnesangbøker og klesskapet med kirkens legoklubb.

Hun smiler og tørker tårer. I dag er hun 34 år gammel.

Familien sitter innestengt i kirken hver eneste dag. Alt som skjer i her av dåp og konfirmasjoner, bryllup og begravelser, minner dem om livet utenfor som de ikke får delta i.

Alternativet er verre. Reiser de hjem, frykter de å bli forfulgt, fengslet og torturert. Derfor bor de i Finnsnes kirke.

Har dem i hjertet

Kirkestua, med sine to sofagrupper og nordnorsk nasjonalromantikk på veggene, er familiens stue når det ikke er planlagte aktiviteter der. Da må de pakke sammen og gå tilbake til rommet sitt. Resten av kirken er også åpen for dem så lenge det ikke er program.

De ansatte har laget en kalender hvor de legger inn planlagte aktiviteter, slik at familien vet når de ulike rommene i kirken er i bruk.

Siden de selv ikke får lov til å forlate kirken, ikke engang for noe så enkelt som å handle i butikken, er de helt avhengige av kirkens ansatte og støttegruppen. Det er en oppgave støtteapparatet tar på alvor.

– Vi som jobber her, har det ikke slitsomt. Det er familien som har det slitsomt. Når vi kommer hjem, kan vi gjøre som vi vil. Vi kan gå tur, lage oss mat på eget kjøkken, besøke venner og gå i butikken. Men familien som bor her, må ta hensyn hele tiden, sier menighetssekretær Trude Killie Solli.

Sammen med Kjellrun Skoglund og sogneprest Ruth Astrid Stellmacher er de alle tett på familien både privat og gjennom jobb. De spiser mange middager sammen og feirer hverandres og familiens bursdager i kirken.

De ansatte er åpne med familien om vanskelige følelser. Som dårlig samvittighet når de selv kan reise bort eller gå og plukke bær i skogen etter endt arbeidsdag.

– Jeg la ikke noen feriebilder fra i sommer ut på Facebook. Ikke fordi de ikke vet at jeg har ferie, men jeg får så dårlig samvittighet. Jeg kan reise bort, men jeg vet at de må være her. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg har dem i hjertet hele tiden, sier Killie Solli.

Alle tre snakker om hvilken enorm ressurs familien er for kirken.

– Vi har aldri følt at de er til hinder for menigheten eller kirkens arbeid. Heller tvert imot: De hjelper oss, sier Stellmacher.

Alltid i beredskap

Da de ansatte kom på jobb og fant familien for åtte år siden, ble politiet og brannvesen i tur og orden kontaktet for å informere om at det var kirkeasylanter i kirken. Ingen av de ansatte snakket om hvem som bodde i kirken i starten og anonymiserte familien. De visste ikke hva de kunne si og ikke.

I starten hadde de bare madrasser og en gammel sofa tilgjengelig.

– At vi ikke skaffet dem senger før vi gjorde. Nå har de senger med gode madrasser. Vi trodde ikke det skulle vare. Det var mye å tenke på i starten. Vi var usikre og redde for at noe skulle hende dem, sier Skoglund.

Skoglund forteller at det tok mange år før familien fortalte om flukten fra Sri Lanka. Hun mener det har med tillit å gjøre. De er redde for å fortelle og vet ikke hva tolken oversetter eller hva som misforstås?

– De kommer fra et land med korrupt politi. De trodde det var likt her. Selv om de er trygge her, er vi alltid i beredskap. Heldigvis er støtten stor her i Finnsnes, bortsett fra to–tre kritiske kommentarer i avisen, forteller hun.

Omsorg fra lokalsamfunnet

Tannlegen behandler dem gratis, legen kommer til kirken hvis det er noe. Det samme med dem som setter koronavaksinen.

Handlelistene er fri for luksus og inneholder bare det mest nødvendige. Selv kan de ikke gå i butikkene og kikke på utvalget og plukke ut det krydderet de liker.

– Familien får pengegaver, og støttegruppa veksler på å handle for familien. Når noen spør om å få hjelpe, sier jeg at de kan gi gavekort. Det gir dem en selvstendighet til selv å velge hva de ønsker seg, forteller Skoglund.

Familien har nettopp fått sin egen fryser etter å ha lånt plass i kirkens fryser. De bruker publikumstoalettene og har eget dusjrom som er oppgradert etter at de flyttet inn. Etter at de ansatte og medlemmer i støttegruppen på rundgang hadde vasket klær for familien, fikk de egen vaskemaskin.

– De får ingen offentlig støtte, men er avhengige av at noen gir. Det er et uverdig liv, sier Skoglund.

Når de skal lage mat, har de tilgang til et lite tekjøkken mellom biblioteket og kirkestua, i tillegg til kjøkkenet på Kafé pluss. Det er ikke lenge siden de fikk egen fryser. På rommet står det en mikrobølgeovn som de bruker når kirkens kjøkken er i bruk.

– Vi har vel ikke alltid tenkt på hva de trenger og de spør aldri etter noe, sier Killie Solli.

Gråter om kvelden

Dilani var 21 år da hun kom til Norge. Hele hennes tidlige voksentid er tilbrakt med å vente på opphold. Hun har hatt noe norskundervisning mens hun bodde på mottaket, men utdanning uten personnummer er vanskelig å få til.

Hun har lært av en tidligere kantor å håndtere lydutstyret og filme og streame aktiviteter.

– Det hjelper å trene. I tillegg jobber jeg på Kafé pluss og er på strikketreff med de ansatte i kirkestua. Slik går timene. Jeg liker ikke når det er stille. Jeg må gjøre noe.

Hun forteller at hun sitter en del utenfor på kirkebenken.

– Ser jeg noen jeg ikke kjenner, går jeg inn. Da føler jeg meg litt utrygg.

Om kvelden når kirken er stengt, krangler hun med Gud ved alterringen.

– Da roper jeg høyt og gråter. Når jeg er alene.