Illustrasjonsfoto.
Shutterstock
Tillitsvalgt i hjemmesykepleien i Kragerø kommune
Hun våkner tidlig. Prøver å sove litt lenger, ellers blir dagen så lang. Men gikta, ryggen og de vonde hoftene truer henne opp av senga.
Etter at hun fylte 85 år, har disse plagene til tider blitt uutholdelige.
Mor prøver å finne lyspunktet for denne dagen: Klare å få stelt seg litt på badet. Det tar tid og krefter. Deretter ordne seg en kaffekopp, en brødskive og få i seg medisinene.
Hun orker ikke ha på tv i dag. Hun håper heller noen tar seg tid og henter avisa, så hun kan få med seg siste nytt. Hoftene verker så i dag. Derfor frister det ikke å gå alene for å hente den, selv om det ikke er så langt å gå.
Kaffe og brødskive er fortært.
Mor finner et gammelt ukeblad og fortsetter kryssordet hun begynte på forrige uke, mens tankene flyr: Ringer det på noen i dag tro, eller enda bedre: Kommer noen innom?
Hjemmesykepleien skal komme i dag. Det er 14 dager siden sist. Leverer de bare medisinene i døra, eller har de tid å sitte noen minutter i dag tro? Det hender en sjelden gang de kan ta seg tiden og sitte ned å prate litt. Det betyr så mye. Da er liksom dagen redda. At noen bryr seg, spør hvordan jeg har det og prater litt om vær og vind. Kanskje jeg til og med kan få hjelp å få opp lokket på syltetøyet jeg har så lyst på? Eller kanskje de kunne vært med ut og henta posten? Ofte har de kun tid til å levere medisinene og si: «Hei og ha det», for så å haste videre til mye viktigere oppdrag.
Da det endelig ringer på døra, kjenner hun gleden og spenningen over at det kommer noen. Kjenner nesten kribling i hele kroppen og lurer på hvem det er. Innen hun får reist seg opp av stolen og er på vei ut for å åpne, kommer det et fremmed, men blidt menneske inn. Sykepleieren presenterer seg høflig, spør etter navn og fødselsdatoen min, leverer medisinene og roper på vei ut: «Ha en fin dag».
Mor vet ikke at det kun er satt av fem minutter til oppdraget. Tre av disse minuttene har sykepleier brukt på å finne de rette medisinene og på å gå inn til henne.
Brått blir det veldig stille i huset igjen. Det var så trivelig når sykepleieren var der. Hele stuen lyste liksom opp. Smertene kjentes litt lettere å takle de få minuttene mens noen var her.
Mor får lagt medisinene der de skal være og setter seg på ny ned med kryssordet, mens hun prøver å overse skuffelsen som nå kjennes i hele kroppen.
Avisa får vente til i morgen.
BLOKKERT: Bildet er tatt i en kommunal bolig et sted i Midt-Norge.
Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS
DØDSHJELP: – Det er på tide å utrede dette i en bredt sammensatt kommisjon, mener Gro Nylander (82), som er pensjonert fødselslege.
Kristin Svorte
YRKESVALG: – Det er vanskelig å få unge mennesker til å velge bussyrket. Nå må snart arbeidsgiverne ta inn over seg at lønn og arbeidsbetingelser er en viktig årsak til disse problemene, sier Marit Sauge.
Werner Juvik
TAPTE IGJEN: Beredskapsforelder Bente Øiestad sammen med advokat Morten Mønnich fra Fagforbundet.
Kristin Svorte
FORKJELL PÅ FOLK: I noen få jobber er månedslønna over 185.000 kroner.
Gorm Kallestad / NTB
TANNHELSE: Helsefagarbeider Jan Westvang tør endelig smile.
Kathrine Geard
Kenneth Solheim
Illustrasjonsfoto.
Shutterstock
Kenneth Solheim
Tillitsvalgt i hjemmesykepleien i Kragerø kommune
Hun våkner tidlig. Prøver å sove litt lenger, ellers blir dagen så lang. Men gikta, ryggen og de vonde hoftene truer henne opp av senga.
Etter at hun fylte 85 år, har disse plagene til tider blitt uutholdelige.
Mor prøver å finne lyspunktet for denne dagen: Klare å få stelt seg litt på badet. Det tar tid og krefter. Deretter ordne seg en kaffekopp, en brødskive og få i seg medisinene.
Hun orker ikke ha på tv i dag. Hun håper heller noen tar seg tid og henter avisa, så hun kan få med seg siste nytt. Hoftene verker så i dag. Derfor frister det ikke å gå alene for å hente den, selv om det ikke er så langt å gå.
Kaffe og brødskive er fortært.
Mor finner et gammelt ukeblad og fortsetter kryssordet hun begynte på forrige uke, mens tankene flyr: Ringer det på noen i dag tro, eller enda bedre: Kommer noen innom?
Hjemmesykepleien skal komme i dag. Det er 14 dager siden sist. Leverer de bare medisinene i døra, eller har de tid å sitte noen minutter i dag tro? Det hender en sjelden gang de kan ta seg tiden og sitte ned å prate litt. Det betyr så mye. Da er liksom dagen redda. At noen bryr seg, spør hvordan jeg har det og prater litt om vær og vind. Kanskje jeg til og med kan få hjelp å få opp lokket på syltetøyet jeg har så lyst på? Eller kanskje de kunne vært med ut og henta posten? Ofte har de kun tid til å levere medisinene og si: «Hei og ha det», for så å haste videre til mye viktigere oppdrag.
Da det endelig ringer på døra, kjenner hun gleden og spenningen over at det kommer noen. Kjenner nesten kribling i hele kroppen og lurer på hvem det er. Innen hun får reist seg opp av stolen og er på vei ut for å åpne, kommer det et fremmed, men blidt menneske inn. Sykepleieren presenterer seg høflig, spør etter navn og fødselsdatoen min, leverer medisinene og roper på vei ut: «Ha en fin dag».
Mor vet ikke at det kun er satt av fem minutter til oppdraget. Tre av disse minuttene har sykepleier brukt på å finne de rette medisinene og på å gå inn til henne.
Brått blir det veldig stille i huset igjen. Det var så trivelig når sykepleieren var der. Hele stuen lyste liksom opp. Smertene kjentes litt lettere å takle de få minuttene mens noen var her.
Mor får lagt medisinene der de skal være og setter seg på ny ned med kryssordet, mens hun prøver å overse skuffelsen som nå kjennes i hele kroppen.
Avisa får vente til i morgen.