Når systemet svikter barna, må vi lære av det

Likevel vet vi at det skjer. Og vi vet at det offentlige apparatet i noen av de alvorligste sakene ikke har klart å se barnet, samarbeide godt nok eller gripe inn i tide.

Dette har vært viktig for familie- og kulturkomiteen på Stortinget i arbeidet med innstilling til ny barnevoldsundersøkelseslov. Innstillingen ble avgitt denne uken.

Loven skal gi Statens helsetilsyn et tydelig rammeverk for å undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker som handler om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Målet er ikke å finne syndebukker. Målet er å avdekke systemsvikt, lære av de verste sakene og forhindre at nye barn blir utsatt for det samme.

Dette er et viktig skritt for barns rettssikkerhet. Altfor lenge har vi visst at det finnes saker der flere offentlige tjenester har vært inne, uten at barnet har fått den hjelpen det trengte. Når det skjer, skylder vi barna å spørre: Hvor sviktet systemet? Hva ble oversett? Og hva må gjøres annerledes neste gang?

I komiteens arbeid har det vært viktig å styrke lovforslaget. Derfor er jeg glad for at en samlet komité har sluttet seg til forbedringer som gir Helsetilsynet flere verktøy enn det som opprinnelig var foreslått. 

Blant annet skal tilsynet kunne starte undersøkelser når påtalespørsmålet er avgjort, og i særlige tilfeller tidligere dersom påtalemyndigheten samtykker. Det er også viktig at saker kan tas opp av eget tiltak.

For ansatte i barnevern, helsevesen, skole, politi og andre deler av førstelinjen bør dette være en støtte, ikke en trussel. De aller fleste gjør en uvurderlig jobb hver eneste dag, ofte under stort press og med krevende vurderinger. Nettopp derfor trenger vi et system som gjør det mulig å lære når samhandlingen svikter eller ansvaret pulveriseres. Alvorlige hendelser må ikke bare beklages. De må granskes skikkelig, slik at kunnskapen faktisk fører til forbedring.

Barn er helt avhengige av at voksne ser, lytter og handler. Da må også staten være villig til å se på seg selv når det går galt.

Denne loven løser ikke alt. Men den gjør samfunnet bedre rustet til å lære av de mest alvorlige sakene. Det er nødvendig. For bak hver systemsvikt finnes det et barn som skulle vært bedre beskyttet.

Og det er vårt ansvar å sørge for at det skjer.