Før var det kvinner, nå er det pensjonistene som ikke får være med 

Dette spørsmålet er i ferd med å tvinge seg fram: «må vi utvikle et system som ivaretar pensjonistenes rettmessige plass i de besluttende organene?» 

Pensjonistene utgjør nå cirka 25 prosent av befolkningen over 18 år. Altså en firedel av de stemmeberettigede. Likevel må vi erkjenne at de er betydelig underrepresentert i organene som styrer samfunnsutviklingen. Om de overhodet er representert.

Vi kan treffe en og annen 67-åring som sitter i et kommunestyre. Noe vanskeligere er det å møte en som sitter i fylkesting, og i dag er det helt umulig å finne en stortingsrepresentant i denne alderen. Gjennomsnittsalderen på stortingsrepresentantene har systematisk gått ned, og er nå lavere enn noen gang – mens gjennomsnittsalderen på folket de representerer like systematisk går opp.

Det politiske miljøet er opptatt av at alle grupperinger skal ha en rimelig representasjon i de besluttende organene. Geografisk spredning på listekandidatene, ungdom søkes ivaretatt, tilnærmet halvparten av hvert kjønn – og folk med annen religion eller kultur – styrker sine antall i disse organene for hvert valg. Eldre er ikke med i denne bevisste satsingen på å svare de krav som stilles til et demokrati.

Hvorfor har det blitt slik? Vi kan nok sammenligne dagens situasjon for de eldre med hvordan situasjonen for noen år siden var for kvinnene. Det var ikke lov eller bestemmelser som holdt dem utenfor, men holdninger. Slik må vi tro at det også er for pensjonistene. 

Hvilke holdninger kan det være? Mye kan tyde på at det fremdeles er en underliggende oppfatning om at når du er pensjonist – så er du ganske skrøpelig.

Dessuten kan det finnes en oppfatning som indikerer at «alle pensjonister er like». Like i den forstand at de har de samme behov, de samme prioriteringer, og de samme oppfatningene om hvordan samfunnet bør utvikles. 

Vi kan med trygghet fastslå at dette er feil. Pensjonister er på alle områder like forskjellige som resten av befolkningen – og den store delen av dem er slett ikke skrøpelige og omsorgskrevende, men tvert imot svært oppegående på alle måter. Nå er det naturligvis slik at også dagens pensjonister «tas igjen av alderen», men det skjer mye senere i livet.

Når vi nå ser at en så stor andel av befolkningen helt åpenbart er underrepresentert – og har sett det over tid – så er det i seg selv en svakhet ved vårt demokrati. Men om vi aksepterer det – så er det en fare. 

En ting er dagens situasjon – som er ganske ille – men om ingen ting gjøres så vil den ytterligere forverres. Samtidig får vi nye pensjonister – og om samfunnsutviklingen fortsetter som til nå – vil de være enda sprekere, mer erfarne, ha mer relevant kunnskap – og leve enda lenger.

Det vil være naivt å tro at de vil finne seg i å stå utenfor når beslutninger om dagens – og morgendagens beslutninger blir tatt. Vi må forvente at hele det politiske miljøet ser denne situasjonen, og at de tar de grepene som er nødvendige for å få på plass nødvendige endringer.

Innlegget ble første gang fremført under en politisk debatt 11. mai i regi av Pensjonist- og uføreutvalget i Fagforbundet Oslo.