PER FLAKSTAD

per.flakstad@fagbladet.no

– Dette skal jeg kjempe for, sa Katja Kålheim foran hundretusener av tv-seere. I NRK-serien Anno ble hun og 13 andre deltakere tatt med på en reise fra 2016 til 1537. De lærte gamle håndverksfag, og de lærte noe om seg selv.

Hun har bodd i Norge de siste 20 årene, men føler seg finsk. Hvis noen skulle finne på å spørre om det er på tide å bytte statsborgerskap med et norsk, er svaret: Aldri!

Men det er i Sverige hun er født. Og nettopp historien som førte til at foreldrene hennes var akkurat der akkurat da, er en historie som har preget henne og holdningene hennes, og som fortsatt gjør det.

I 1968 står en godt voksen mann på kaia i finske Turku og gråter. Han har akkurat sagt farvel til datteren og svigersønnen som er på vei til Sverige og en jobb på bilfabrikken der.

Mens tårene fortsetter å piple ut av øyekrokene, tenker han på den harde tida ved fronten og alt han har ofret for et fedreland som ikke er i stand til å tilby arbeid til generasjonen etter ham. Det er derfor han gråter.

Noen år senere får mannen et barnebarn som skal hete Katja.

Per Flakstad

– Jeg husker ikke så mye fra tida i Sverige. Jeg var bare tre år da vi flyttet tilbake til Finland, forteller hun.

Men hun husker hvordan de etablerte seg på et småbruk, hvordan faren jobbet på den lokale Saab-fabrikken, mens mora sto for mye av gårdsdriften.

– Som barn hjalp jeg til på gården. Jeg husker hvordan alle var velkommen innom. Hvis noen var sultne, så delte mor og far med dem, selv om de slett ikke levde i overflod selv.

– De hadde lært fra sine foreldre å jobbe hardt for at deres barn skulle få det litt bedre enn dem selv, de hadde lært at selv om du ikke var rik på penger og posisjoner, så var du et like verdifullt menneske som alle andre. Og de lærte det videre til meg, forteller Katja.

– Dette er den historien jeg bærer med meg, og som jeg vil fortsette på og lære bort til dem som kommer etter meg, fortsetter hun.

NRK

I mange år har Katja vært styremedlem i Fagforbundet Frisørenes Fagforening og en godt synlig tillitsvalgt som har slåss for lønn, ansettelsesbetingelser og ikke minst for et arbeidsmiljø og en arbeidshverdag med minst mulig skadelige kjemikalier.

Nå har hun imidlertid skiftet bransje. Hennes interesse for historie og for formidling har ført henne til stillingen som museumsformidler ved Vest-Agder-museet. Og til tv-serien Anno.

I Anno-serien er vi blitt bedre kjent med fellesskapsmennesket Katja, som hennes tillitsvalgkolleger fra frisørbransjen kjenner godt. Men vi er også blitt kjent med andre sider ved henne.

– Vi var 14 mennesker som raskt ble et eget lite samfunn der vi var avhengig av å spille på hverandres styrker. Det ble et tett fellesskap der det var viktig å samarbeide og hjelpe hverandre, men samtidig skulle vi jo sikre oss selv i konkurransen. For meg ble dette en helt spesiell balansegang, forteller Katja.

I skrivende stund er hun fortsatt med i serien.

Per Flakstad

Hun forteller om sitt opphold på bispegården i 1500-tallets Trondheim med en hørbar finsk aksent, ispedd et markert preg av sørlandsdialekt.

Hun har aldri sett på seg selv som noe konkurransemenneske. Men inne i bispegården sa en av de andre deltakerne, Simen Havig-Gjelseth, at dette var bare tøys. Hun var et like stort konkurransemenneske som de andre. Det fikk henne til å reflektere over hvordan livet inneholder en lang rekke konkurranser som vi sjelden tenker over. Det er konkurranse om karakterer, jobber, om hverandres oppmerksomhet og om å nå fram i et informasjonssamfunn som allerede er overfylt.

– Ikke minst kan en tarifforhandling føles som det reneste toppidrettsarrangementet i jakten på et godt resultat, mener hun.

– I Anno fikk jeg testet ut dette i ekstrem form. Jeg var nok mest komfortabel med meg selv når vi var flere som jobbet tett sammen mot et felles mål, men noen ganger havnet jeg i situasjoner der det var meg eller den andre. Og da oppdaget jeg at konkurranseinstinktet kan bli vekket i selv det mest utpregede fellesskapsmennesket. At det å slåss for andre og for fellesskapet, og det å slåss for seg selv, gjerne kan representere to ulike sider av det samme mennesket.

NRK

For 20 år siden dro broren nordover fra Uusikaupunki og endte i Båtsfjord. Faren og Katja fulgte etter med flyttelasset. Siden de ikke kunne dra tilbake samme dag, måtte de finne et sted å overnatte. Som takk for en seng, klippet Katja husverten, hun var jo utdannet frisør. Og historien endte med at hun på dagen fikk tilbud om å vikariere i en frisørsalong fordi innehaveren skulle ha barn.

– Jeg hadde ikke fått praktisert utdanningen min i Finland, og ringte datteren min på seks år for å høre om hun kunne tenke seg å flytte. Etter å ha svart på de viktigste spørsmålene, blant annet om onkel skulle bo i nærheten og om det fantes godteri i Båtsfjord, syntes hun det var helt ok å flytte, og jeg bestemte meg for å ta vikariatet, forteller hun.

Hun ble i Båtsfjord i nesten sju år, men etter hvert begynte sørlandssola på meteorologenes fjernsynskart å friste mer og mer. Og turen gikk sørover til Kristiansand, der hun også ble vervet som medlem i Fagforbundet.

– I løpet av frisørårene mine tok jeg fagbrev både som herre- og damefrisør. Og jeg var også en av de seks første som tok EU-sertifikatet som blant annet vi i Frisørenes Fagforening har vært en pådriver for, forteller hun.

Som mange andre frisører hadde imidlertid Katja begynt å få problemer med luftveiene og ble overømfintlig for parfyme og andre kjemikalier i kosmetikk. I 2008 klar beskjed fra legen: Du skal ikke tilbake til frisørsalongen!

Per Flakstad

Dermed kunne hun konsentrere seg om å være tillitsvalgt, ved siden av arbeids- og velferdsstudier ved Universitetet i Agder, der hun har skaffet seg både en bachelor og en mastergrad i velferdsstudier.

Men det var den historiske interessen og interessen for gamle fag og tradisjoner som til slutt førte henne inn i en ny jobb. I fjor ble hun ansatt som museumsformidler ved Vest-Agder-museet, der hun bruker mesteparten av tida ved Tingvatn besøkssenter på Snartemo.

Og det var interessen for gamle fag, og ikke minst formidlingen av dem, som gjorde at hun meldte seg på som deltaker til Anno.

– Jeg syns det er viktig å dele kunnskap, og tv er en effektiv måte å gjøre det på. Det forstod jeg da jeg hørte om en femåring som fortalte moren at han skulle ut og bygge en kalkovn, for det hadde han sett på tv. Hvis dette er måten å få en femåring til å bli interessert i gamle håndverkstradisjoner, så er det noe jeg har lyst til å være med på, forteller hun.

– I tillegg var også dette en sjanse til selv å lære noe om de gamle håndverksfagene. Jeg er jo absolutt ikke svenn i noen av de fagene vi skulle prøves i. Det kunne være frustrerende å rote med nye ting og lære nytt med nærgående kameraer rundt seg hele tida, ikke minst når det var mange ulike meninger om hvordan ting burde gjøres. Men vi lærte mye alle sammen, og jeg tror alle er stolt av det vi fikk til.

Per Flakstad

Selv har hun måttet lære seg mange håndverksteknikker, etter at hun og samboeren flyttet inn i på en doktorgård fra 1901utenfor Kristiansand.

– Det er ikke akkurat et oppussingsobjekt, men mer en restaureringsprosjekt – et livslangt et, smiler hun.

– Men jeg har aldri vært redd for å ta et tak med sagen. Og samboeren min har aldri vært redd for en runde med støvsugeren. Hos oss eksisterer det ikke noe som heter «mannfolkarbeid» eller «kvinnfolkarbeid». Bare arbeid som skal gjøres.

– Og jeg syns jeg har vært en god rollemodell når datterdatteren min på fire kommer med målebåndet og vil hjelpe til å snekre.

Katja var spent da serien begynte å rulle over skjermen i mange hundre tusen hjem rett etter nyttår.

– Vi hadde kamerafolk rundt oss 18 timer i døgnet, og jeg vet jo ingenting om hvordan serien er klippet sammen og hvordan vi kommer til å bli framstilt.

– Jeg misliker slurv, både hos meg selv og hos andre, og jeg kan nok være ganske bestemt i blant, medgir hun.

– Jeg håper jeg ikke ender som en sånn «riksbitch».