Trendy med trebåt: 
 Håvard holder historien flytende

Helt nede ved vannkanten i Hardangerfjorden ligger de historiske verkstedbygningene i rødt og okergult, side om side med båtslipper og fortøyde treskip.

Her finner du også publikumsbygget Kulturnaustet, som med sine store glassflater gir panoramautsikt over fjorden.

Som nasjonalt fartøyvernsenter og museum huser stedet et av Europas største fagmiljø for skipskonservering, og tar vare på gamle båter, tradisjonelt håndverk og immateriell kunnskap.

Senterets historie startet med restaureringen av hardangerjakta Mathilde fra 1884, et fartøy som fremdeles er i aktiv drift.

Det lukter lukter friskt av treverk, tjære, hamptau og varmt jern.

I smia varmer smed Lars Brandstveit Ystanes metallet i essa før han former det med presise slag, mens båtbyggere og repslagere i verkstedene ved siden av utøver fag som få andre behersker i dag.

På Hardanger fartøyvernsenter handler det ikke bare om å bevare gamle båter, men det handler om å holde levende kunnskap i arbeid.

Brenner for håndverk

Håvard Gjerde jobbet som båtbygger fram til for noen få år siden. Nå arbeider han med dokumentasjon. Han er en av dem som kan forklare hvorfor dette stedet har blitt attraktivt for håndverkere langt utenfor Hardanger.

For hit kommer folk det folk fra hele Europa. Noen søker læreplass. Andre har allerede fagbrev og vil jobbe her. Noen kommer gjennom hospiteringsordninger eller Erasmus+, og enkelte er villige til å jobbe gratis en periode bare for å få lære.

– Det sier noe om dragningen stedet har på folk som vil arbeide på gamlemåten.

Gjerde forteller at for håndverkere som brenner for faget, er det en luksus å få bruke autentisk verktøy, gjøre arbeidet skikkelig og lære av andre som er like glade i håndverket.

– Her er ikke målet å finne den raskeste løsningen. Målet er å gjøre det riktig.

Ikke kulisser, men kulturminner

Båtbyggerne arbeider både med kravellbygde båter med planker som ligger kant i kant slik at skroget blir helt glatt og med klinkbygde båter som har planker som overlapper hverandre.

Det krever kunnskap om både trevirke, form og bruk.

Ofte starter arbeidet før materialene kommer inn på verkstedet, ved at håndverkerne må finne egnede emner i skogen.

Dansken Kasper Krogh Hansen er båtbygger og rådgiver og veteran på verkstedet. Sammen med Julian Bucher, båtbygger, og Raban Stumme, lærling, nærmer de seg ferdig med selve skroget på ei gammel los-skøyte fra 1900. Innredningen og dekk står igjen.

Skøyta kom inn som et forskningsprosjekt og mange overraskelser ventet båtbyggerne da de satte i gang. Skroget var satt sammen enn andre skøyter de hadde sett tidligere.

– Det var kjempeutfordringer. Tidsplanen sprakk og nå venter de på godkjenning på løsningen de har funnet.

For blir det avvik på restaureringsplanen, må Statsforvalteren inn for godkjenning.

– Det er kulturminner vi jobber med, sier Krogh Hansen.

Dokumenterer og samler kunnskap

Gamle fartøy skal ikke repareres med plast og moderne snarveier hvis det ødelegger det historiske uttrykket eller materialene.

Det samme gjelder i bygningsvernet. Hardanger fartøyvernsenter har også lang erfaring med tradisjonelt trearbeid, med egne håndverkere som har spesialkompetanse på tømring, finsnekring og antikvarisk restaurering i samråd med Riksantikvaren.

Her må de ansatte forstå materialene, teknikkene og tidsepoken. En hengsle, en lås eller et beslag fra 1600- eller 1700-tallet skal ikke bare fungere. Det skal også høre hjemme i historien.

– Dokumentasjon er viktig. Vi skriver, fotograferer og samler kunnskap, forteller Gjerde.

Han sier at mye av kunnskapen i fartøyvernet er overraskende lite festet på papir i forhold til bygningsvern hvor det finnes lange tradisjoner for dokumentasjon og restaurering.

Derfor må fagfolkene både lete i kilder, undersøke gamle båter og prøve seg fram.

Smir skikkelige beslag

Lars Brandstveit Ystanes driver smia og tar oppdrag både for fartøyvern og bygningsvern. Det kan være hengsler til hytter, beslag til gamle bygg eller detaljer som skal inn i riggen på et historisk fartøy.

Han valgte smedfaget fordi han ville drive med et håndverk og forstå historien, materialet og funksjonen. I smia kan han bruke både hodet og hendene.

Akkurat nå arbeider han med smidde detaljer til den vernede galeasen «Søblomsten» fra 1864. Delene varmes i essa og formes for hånd.

– Her er det ikke bare utseendet som teller. Beslag i rigg skal holde når vinden tar tak og kreftene blir store. Da må arbeidet være skikkelig.

– Når vi jobber med slike fartøy må vi spørre oss selv hvordan alt så ut da båten var ny. Hvilke materialer som ble brukt og hvordan tau, beslag og blokker ble laget?

Noen ganger betyr det at fagfolkene må rote rundt i gamle naust, lete etter fysiske eksempler og sammenligne spor fra ulike epoker.

Levende tradisjon

Emilie Hansen Weydahl er egentlig utdannet sivilingeniør og har bakgrunn fra industriell design. Men det var båtbygger hun ville blir.

Nå jobber hun på en prototype på en gapahuk og tar inspirasjon fra båtbyggerteknikker i nye sammenhenger, blant annet med trenagler og kiler.

– Det er samme prinsipp, forklarer hun.

I småbåtverkstedet bygges det lette, åpne klinkbygde båter i ulike størrelser med årer og seil. På kaia ligger det færinger klare for salg. Langs kysten var det mange ulike båttyper med sine fasonger og karaktertrekk.

Båtbyggerne må kjenne materialene og de må vite hvor de finner riktig virke. Ofte må de selv ut i skogen for å finne tre med riktig fasong.

– Spesialvirke er ikke handelsvare. Det må letes fram. Eik, furu og gran brukes ulikt, alt etter båt, område og tradisjon, sier leder av småbåtverkstedet, Peter Helland-Hansen.

Han har jobbet her i 32 år og hatt lærlinger kontinuerlig. Hvert tredje år er det noen som tar fagbrev.

– Verktøyene vi bruker forteller også historie og mange har vi håndlaget selv. Noen er kopier av gamle verktøy, andre er laget for en bestemt oppgave. De er en del av kunnskapen som også skal føres videre, sier Helland-Hansen.

Rundt 60 ulike verktøy anslår han går med til å produsere en tradisjonell, klinkbygd båt fra Hardanger.

Lærlinger er nøkkelen

Fagene overlever ikke uten nye folk. Derfor er lærlingene viktige. Ved fartøyvernsenteret er de opptatt av å få tak i lærlinger, men flaskehalsen er nettopp læreplassene.

Trebåtbyggerfaget har et visst omløp. Smedfaget er mindre. Repslagerfaget ble gjenopprettet her, og det er bare noen få i landet som har fagbrev. Når et fag er så lite, blir hvert menneske viktig.

Her slås tau av naturfiber. Hamptau krever mer vedlikehold og er dyrere når det er håndslått, men det er nedbrytbart og riktig i mange restaureringsprosjekter. For kunder som ikke vil være med på bruk og kast, er det også et poeng.

På den 80 meter lange reperbanen er det repslager Marieke Hartrampf som slår reip.

– Tauene skal gjennom blokker, holde seil og tåle bruk. Plasttau er billigere, men brytes ned av sollys, forteller hun.

Hardanger fartøyvernsenter har et stort fagmiljø, men økonomien er likevel sårbar. Arbeidet er i stor grad oppdragsbasert. Når eiere av verneverdige fartøy får midler, kan de bestille arbeid. Når oppdragene blir færre, blir hverdagen mer usikker.

For håndverksfagene kan slik uforutsigbarhet få store konsekvenser. Hvis folk må sies opp eller permitteres, forsvinner ikke bare arbeidskraft. Kompetanse kan forsvinne ut av miljøet.

– Når kunnskapen først er borte, er den vanskelig å hente tilbake, sier Gjerde.

Miljøet må være stort og stabilt nok til at kunnskapen kan leve videre.