Krever at minstepensjonister og andre får samme tilbud som innsatte i fengsel
Svikt i oppfølging av fothelsen har fått alvorlige konsekvenser for noen av pasientene til fotterapeutene Marianne Symes og Irene Brubakken. Nå må fotterapi bli del av refusjonsordningen, mener de.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Det mest alvorlige eksempelet endte med et amputert bein under kneet, forteller Irene Brubakken som driver Irenes fotklinikk i Stange.
Hun har vært fotterapeut i 17 år og har sett mange forsømte føtter, tær og negler. Mannen som kom til henne med en svart tå, minnes hun særlig godt.
– Han var diabetespasient med nedsatt sirkulasjon og hjerteproblemer. Tåa hans var død. Jeg ringte fastlegen for å få en vurdering. Der får pasienten beskjed om at de skal se det an, sier Brubakken.
Tida det tar å se det an resulterer i flere svarte tær. Når mannen blir innlagt på sykehus er også hælen svart. Det ender med amputasjon.
– Det er tragisk for pasienten og frustrerende for oss som ikke har noe makt i systemet, sier Brubakken.
Fotterapeutene er autorisert helsepersonell på linje med leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, men har verken henvisningsrett eller er del av refusjonsordningen. Folketrygdloven gir rett til refusjon for noen helsetjenester. Forutsetningen er at det dreier seg om «nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte». Refusjonen utbetales av Helfo.
LES OGSÅ: Har du krav på gratis tannbehandling uten å vite det? Her er oversikten
Må avvise pasienter som ikke har råd
I et romslig behandlingsrom over kjedebutikkene i kjøpesenteret på Kløfta tar fotterapeut Marianne Symes imot føtter i alle størrelser og forfatninger. Felles for dem er at de er blitt tråkka på til de har begynt å gjøre vondt.
Krever at minstepensjonister og andre får samme tilbud som innsatte i fengsel
McLaren har økonomi til å betale for behandlingene, men det er det ikke alle som har.
– Det er ikke en særlig god følelse å si til en pasient at du får la være å komme da, hvis du ikke har råd, sier Marianne Symes.
Hun trekker fram minstepensjonister som en gruppe med stort behov for fotbehandling, men som sjelden har økonomi til det. Fotterapeuten, som driver Kløfta Fotterapi, har latt være å heve prisene fra nyttår, nettopp med tanke på denne gruppa og andre med dårlig økonomi.
– Forebygging som kan spare samfunnet for kostnader
Føttene våre forteller ikke bare historien om seg selv, de sier også mye om hvordan kroppen har det. Kreft, psoriasis og diabetes er eksempler på sykdommer som kan angripe føttene og gjøre det vanskelig og smertefullt å gå. I 2021 måtte 461 mennesker med diabetes amputere en tå, fot eller bein, ifølge Helsedirektoratet.
De to fotterapeutene i Stange og på Kløfta mener at det å få fotterapi inn i refusjonsordningen vil spare samfunnet for betydelige summer og gi pasientene høyere livskvalitet og bedre helse.
– Dette er forebyggende tiltak, samtidig som det er behandling over tid, påpeker Brubakken som foreslår at staten dekker for eksempel to til fire behandlinger i året.
– Jeg tror vi hadde fått redusert amputasjoner og sår med ganske stor margin bare der.
Brubakken peker spesifikt på diabetespasienter og mennesker over 60 år som aktuelle for en slik ordning. Jo eldre vi blir, jo vanskeligere blir det å nå føttene.
Fotterapeuten er også opptatt av noe hun mener er en urettferdighet i systemet; at en innsatt i fengselet får dekka fotbehandling, mens minstepensjonisten ikke får det.
– Jeg har en pasient som er innsatt og i risikosonen for amputasjon, men han er heldig fordi han har krav på forsvarlig helsehjelp gjennom fengselet og dermed får dekka behandlingen. Da er det litt rart at en lovlydig pensjonist må betale av egen lomme, sier hun.
Lav status og liten kunnskap om yrkesgruppa
Både Symes og Brubakken mener manglende rettigheter til refusjon og henvisning gjenspeiler statusen til yrket deres. De opplever at kunnskapen om kompetansen fotterapeuter har er lav, både hos helsepersonell og pasienter.
– Vi kan oppdage sår og forhindre annen problematikk på et tidligere stadium enn annet helsepersonell, mener Brubakken som ofte forveksles med yrket fotpleier – en tittel uten autorisasjon.
Det samme opplever Symes:
– Samarbeidet med annet helsepersonell kan ofte være litt utfordrende. Det å få forståelse for at jeg sitter på kompetanse og ikke bare er hun «fotdama». Jeg tror at det å få fotterapi inn i refusjonsordningen også kan gi oss en litt høyere status og «tvinge» helsevesenet til å ta oss mer på alvor, sier hun.
