Finske Sanna Sarromaa liker å spissformulere om Norge og nordmenn.
Eirik Dahl Viggen
Journalist i Fagbladet
For en tid tilbake skrev VGs «husfinne» Sanna Sarromaa en kommentar om at det var typisk norsk å være syk. Hun mente vi nordmenn var eksperter i å utnytte både trygdesystemet og sykelønnsordningen vår.
Mange mente hun traff spikeren på hodet, og at de som protesterte, var folk som følte seg truffet. Det vil si sånne som meg.
For noen år siden ble jeg nemlig syk. Faktisk så syk at turen fra soverommet til badet lå helt på grensen av hva det var mulig for meg å klare. (Avstanden er ca. fire meter.)
Heldigvis ble sykdommen raskt diagnostisert, men den lar seg ikke behandle. Symptomene må holdes i sjakk med kortison inntil den brenner ut av seg selv. Etter tre og et halvt år er jeg snart medisinfri.
Kortison spiser muskel- og skjelettmasse til frokost og har en rekke bivirkninger som søvnmangel, depresjoner og nedsatt immunforsvar.
Når du blir medisinert, forsvinner sykdomssymptomene, og du føler deg – om ikke helt frisk – så i alle fall velfungerende.
Så i stedet for å sette meg ned og gruble over livet, døden og Navs sykmeldingsrobot, gikk jeg turer. Og jeg hoppet på stepkasser og trente.
Skamme meg! Jeg skulle jo sitte inne og være syk.
Men ved å bruke kroppen om dagen, fikk jeg etter hvert sove på nettene. Jeg unngikk en mulig depresjon, og jeg var tilbake på jobb etter bare to-tre måneder. Først 30 prosent, så 50, 70, og til slutt 80 prosent.
Mange sykdommer synes ikke. Vi vet aldri hva folk strever med hvis de ikke forteller det selv. Noen må ta det helt med ro. For andre kan det å holde hodet på plass ved å gå på kafé og møte venner, eller å bruke kroppen, være nettopp den «selvmedisineringen» som får dem raskere tilbake i jobb.
Jeg er overbevist om at jeg ville ha vært sykmeldt lenger hvis jeg ikke hadde vært aktiv.
Det vi ikke vet, skal vi være veldig forsiktig med å mene noe om. Og vi skal hvert fall ikke dømme folk på sviktende grunnlag.
INVITERT INN: Sara Henriksen ble invitert til Stortinget av statsråd Jan Christian Vestre, som var berørt av hennes historie.
Privat
NESTE ÅR: – Arbeidstid blir et tema i neste års hovedoppgjør, sier leder i Fagforbundets lov- og avtaleverksavdeling, Pål Skarsbak.
Martin Guttormsen Slørdal
MENER FORSLAG ER FOR VAGT: Elisabeth Thoresen i AAP-aksjonen er utålmodig på vegne av landets uføre.
Hanna Skotheim
HELSEFAGARBEIDERE: Bør jobbe kortere dager med full lønn, mener OsloMet-forsker Åsmund Hermansen.
Pål Arne Kvalnes
TIL HØYESTERETT: Norges høyeste domstol skal behandle spørsmålet om omplasseringsplikt, etter en anke fra Tana kommune.
Sissel M. Rasmussen
SAMSNAKKES: Odd Haldgeir Larsen, nestleder i Fagforbundet, og Kine Asper Vistnes, nestleder i Fellesforbundet, mener at de to forbundene skal enes om hvordan AFP skal se ut i framtida.
Brian Cliff Olguin
Finske Sanna Sarromaa liker å spissformulere om Norge og nordmenn.
Eirik Dahl Viggen
Journalist i Fagbladet
For en tid tilbake skrev VGs «husfinne» Sanna Sarromaa en kommentar om at det var typisk norsk å være syk. Hun mente vi nordmenn var eksperter i å utnytte både trygdesystemet og sykelønnsordningen vår.
Mange mente hun traff spikeren på hodet, og at de som protesterte, var folk som følte seg truffet. Det vil si sånne som meg.
For noen år siden ble jeg nemlig syk. Faktisk så syk at turen fra soverommet til badet lå helt på grensen av hva det var mulig for meg å klare. (Avstanden er ca. fire meter.)
Heldigvis ble sykdommen raskt diagnostisert, men den lar seg ikke behandle. Symptomene må holdes i sjakk med kortison inntil den brenner ut av seg selv. Etter tre og et halvt år er jeg snart medisinfri.
Kortison spiser muskel- og skjelettmasse til frokost og har en rekke bivirkninger som søvnmangel, depresjoner og nedsatt immunforsvar.
Når du blir medisinert, forsvinner sykdomssymptomene, og du føler deg – om ikke helt frisk – så i alle fall velfungerende.
Så i stedet for å sette meg ned og gruble over livet, døden og Navs sykmeldingsrobot, gikk jeg turer. Og jeg hoppet på stepkasser og trente.
Skamme meg! Jeg skulle jo sitte inne og være syk.
Men ved å bruke kroppen om dagen, fikk jeg etter hvert sove på nettene. Jeg unngikk en mulig depresjon, og jeg var tilbake på jobb etter bare to-tre måneder. Først 30 prosent, så 50, 70, og til slutt 80 prosent.
Mange sykdommer synes ikke. Vi vet aldri hva folk strever med hvis de ikke forteller det selv. Noen må ta det helt med ro. For andre kan det å holde hodet på plass ved å gå på kafé og møte venner, eller å bruke kroppen, være nettopp den «selvmedisineringen» som får dem raskere tilbake i jobb.
Jeg er overbevist om at jeg ville ha vært sykmeldt lenger hvis jeg ikke hadde vært aktiv.
Det vi ikke vet, skal vi være veldig forsiktig med å mene noe om. Og vi skal hvert fall ikke dømme folk på sviktende grunnlag.