Per Flakstad

Journalist i Fagbladet

For en tid tilbake skrev VGs «husfinne» Sanna Sarromaa en kommentar om at det var typisk norsk å være syk. Hun mente vi nordmenn var eksperter i å utnytte både trygdesystemet og sykelønnsordningen vår.

Mange mente hun traff spikeren på hodet, og at de som protesterte, var folk som følte seg truffet. Det vil si sånne som meg.

For noen år siden ble jeg nemlig syk. Faktisk så syk at turen fra soverommet til badet lå helt på grensen av hva det var mulig for meg å klare. (Avstanden er ca. fire meter.)

Heldigvis ble sykdommen raskt diagnostisert, men den lar seg ikke behandle. Symptomene må holdes i sjakk med kortison inntil den brenner ut av seg selv. Etter tre og et halvt år er jeg snart medisinfri.

Kortison spiser muskel- og skjelettmasse til frokost og har en rekke bivirkninger som søvnmangel, depresjoner og nedsatt immunforsvar.

Når du blir medisinert, forsvinner sykdomssymptomene, og du føler deg – om ikke helt frisk – så i alle fall velfungerende.

Så i stedet for å sette meg ned og gruble over livet, døden og Navs sykmeldingsrobot, gikk jeg turer. Og jeg hoppet på stepkasser og trente.

Skamme meg! Jeg skulle jo sitte inne og være syk.

Men ved å bruke kroppen om dagen, fikk jeg etter hvert sove på nettene. Jeg unngikk en mulig depresjon, og jeg var tilbake på jobb etter bare to-tre måneder. Først 30 prosent, så 50, 70, og til slutt 80 prosent.

Mange sykdommer synes ikke. Vi vet aldri hva folk strever med hvis de ikke forteller det selv. Noen må ta det helt med ro. For andre kan det å holde hodet på plass ved å gå på kafé og møte venner, eller å bruke kroppen, være nettopp den «selvmedisineringen» som får dem raskere tilbake i jobb.

Jeg er overbevist om at jeg ville ha vært sykmeldt lenger hvis jeg ikke hadde vært aktiv.

Det vi ikke vet, skal vi være veldig forsiktig med å mene noe om. Og vi skal hvert fall ikke dømme folk på sviktende grunnlag.