Typisk norsk

Jubelen og selvgodheten runget fremdeles i norske hus og hytter i 1994.

Det var akkurat dette året, det kanskje norskeste året nest etter 1814 og 1905, at Zaineb Al-Samarai (38) kom til Norge. 

– Hva er typisk norsk?

– Typisk norsk…nøler idrettspresidenten

–  …brunost…

 – Liker du det?

 – Ja, jeg er glad i brunost. Ski er typisk norsk, kanskje ikke så norsk som vi skulle tro, men typisk norsk. Og så har vi dugnad…typisk norsk…ja…eh…Vi har jo mye som er typisk norsk. Det er allværsjakke og ryggsekk på flyplassen. For oss som reiser en del, da vet du når du ser andre nordmenn.

Hun tenker seg om. 

– Hvis du spør mine internasjonale kollegaer om hva som er typisk norsk, tror jeg de synes at vi er ekstremt moraliserende. På verdispørsmål og sånt mener de at vi opphøyer oss selv lite grann.

Vi sludrer litt videre, ramler innom Grandiosa og spagetti, en liten sving bortom fredags-taco, men så ender hun på at i alle fall innen mat er kvæfjordkake og fårikål både veldig norsk og det beste som finnes.

Idrettspresident og jurist Zaineb Al-Samarai snakker helst om ting som ikke først og fremst handler om henne selv. Det har hun gjort mye, og det er hit hun helst vil styre samtalen. Da handler det om idrett, samfunn, rammevilkår, frivillighet…

 – Men så er det jo det jeg er interessert i – idrett og mennesker i samfunnet, integrering. Det glir litt i hverandre, ikke sant?

Vi har beveget oss inn i flyt-sonen ved idrettspresidentens spisebord, og hun tar sats igjen.

– Det som er ganske spesielt med idrett, er at det er et internasjonalt språk. Du kan dra til et hvilket som helst sted i verden, så er det noen som sparker på et eller annet. Om det er en ordentlig ball, eller mange poser de har surra sammen…det spiller ingen rolle. Det er et universelt språk. Det er mye med idretten som binder oss sammen.

Og nå er det Zaineb Al-Samarais jobb å binde ting sammen. Å binde sammen idrettsbevegelsen i Norge. Å binde sammen idrettsbevegelsen med Norge. Det har vært jobben hennes siden hun knuste all motstand i valget av ny idrettspresident i 2023.

Hun beskriver seg selv som utålmodig, og med et velutviklet konkurranseinstinkt.

– Du må ha det for å bli idrettspresident før du fyller 40. Jeg har dårlig tid. Jeg er litt dårlig på å sitte og vente på å få servert noe, og da vil jeg heller ta tak i ting sjæl og fikse det. Det er kanskje noe man får med seg gjennom idretten: Får du en pasning, så lærer du ganske tidlig at du må angripe ballen. Du må være litt framoverlent. Jeg har nok en sånn innstilling – å være offensiv og å være på tærne.

 – Du har jo bakgrunn som politiker for Ap fra tidligere. Er dagens politikere utålmodige nok?

– Jeg skulle ønske vi hadde flere utålmodige politikere. Jeg skjønner ikke at folk som er valgt for fire år, ikke har dårligere tid på å levere det de har tanker om. Jeg er valgt for fire år. Jeg har dårlig tid på å få til de tingene jeg har lyst til å gjøre.

Da Zaineb Al-Samarai var fem år gammel, måtte familien flykte fra Bagdad og Irak. Diplomatfaren hadde havnet på kant med diktator Saddam Hussein, og det var en rimelig antagelse at det bar mot galgen for pappa hvis de ikke kom seg unna i en fei. Dermed flyktet familien på fem ut av Irak.

Med på veien hadde de blant annet en fotball som broren hadde fått i gave. Men det var yngstejenta Zaineb som forelsket seg i den ballen. Den ble ivrig brukt – først under familiens opphold i Jordan, siden i Syria. Og så i Norge.

Fotballen fulgte Zaineb gjennom hele barndommen, og etter hvert foregikk det i mer organiserte former. Hun spilte for Holmlia og Kolbotn, og som topptillitsvalgt i Idrettforbundet representerer hun fremdeles Holmlia Sportsklubb.

– Jeg hadde idoler som Diego Armando Maradona og David Beckham – det var det beste vi hadde på den tiden. Maradona hadde jo kort, bølget, svart hår og ørepynt – akkurat som jeg. Nå i dag har jo jentene nærere forbilder – som for eksempel Ada Hegeberg og Caroline Graham Hansen. Forbilder som de kan drømme om, og som er mer som dem selv.

Hun kjempet seg inn blant de beste unge kvinnelige fotballspillerne i Norge tidlig på 2000-tallet. Før alt røk.

Eller: Korsbåndet i det ene kneet røk i forsøket på å nå en høythengende cornerball. Unge Zaineb opplevde det hun flere ganger har omtalt som sin store kjærlighetssorg. Det tok noen år før det gradvis sank inn at karrieren som toppfotballspiller var over.

 – Hender det fremdeles at du spiller litt fotball?

– Nei, jeg tåler ikke det. Men hodet mitt tror fremdeles at jeg er god. Hvis jeg begynner å spille, kommer jeg til å gå rett inn i den modusen, så det hadde endt med store skader, sier hun mens hun trikser litt forsiktig med en fotball i hagen til ære for fotografen.

Akkurat som fagbevegelsen er en godt synlig del av samfunnet, er også idrettsbevegelsen en viktig faktor.

Her kan du se flere bilder:

– Vi er med på å skape framtidas arbeidsfolk. Vi bygger verdier, vi lærer folk om demokrati, og vi lærer jo også nettopp det der med å være forberedt på hva som kommer i arbeidslivet. Du får tidlig ansvar, du får en helt annen type kompetanse, du blir lagspiller.

Hun tror dette er viktige verdier å ha med inn i arbeidslivet.

 – Det som er kvaliteten i norsk idrett, og som du lærer, er at alle kommer fra en lokal klubb, og måten de har kommet seg opp og fram på, handler alltid om støtteapparatet – de som har bistått på veien. Den tankegangen tror jeg er ganske viktig. Og den tankegangen er også sårbar. Det er jo vår form av den norske modellen – det er idrettsmodellen.

Den norske offentligheten har ikke kommet lenger enn at det vakte oppsikt og oppstuss da en ganske fersk kvinnelig idrettspresident plutselig var gravid og skulle ha barn. I dag er datteren to år gammel, og etter intervjuet er henting i barnehagen det neste på idrettspresidentens program.

– Hva tenker du om den framtida du tilbyr din datter, eller hva alle våre barn har i sikte?

– Jeg må jo tenke at framtida både kan beskyttes og forbedres. Ellers hadde jeg ikke giddet å ha den jobben jeg har nå. Og jeg håper jo at jeg også bidrar til at min datter får en fantastisk framtid og muligheter. Nå vet ikke jeg om hun kommer til å velge idrett, engang, men hvis hun har lyst til det, så skal det i hvert fall være en idrettsbevegelse der som er bra for henne også.

Hun tror på framtida, men skjønner at folk kan være redde.

– Og når det kommer til det med krig… jeg merker jo at folk er urolige. Jeg er født i krig, så for meg er det noe jeg har kjent til og levd med før. Jeg bruker ikke mye tid og energi på å leve i den frykten, altså. Det høres kanskje litt naivt ut, men jeg tror det handler om en form for overlevelse, at du må ha kontroll over det du kan ha kontroll over.

Vi har beveget oss ut i gata der idrettspresidenten og hennes lille familie bor. Og samtalen fortsetter – og så er vi inne på oppveksten på Holmlia i Oslos syd-østre hjørne. Det er blant annet et av de mer fargerike områdene i Norge.

– Det var jo helt fantastisk å vokse opp der – det var et fint mangfold. Du lærte så mye om forskjellige kulturer. Og for eksempel hvordan folk som til og med hadde samme religion, hadde forskjellige måter å praktisere på. Det er jo det som er helt fantastisk med styrken i mangfold også, da. 

– Er du selv religiøs?

– Jeg er et idrettsmenneske, og idretten er jo verdens største religion.