Dårlig læreplan = farlig pleie

Etter å ha skrevet en artikkel i Aftenposten og blitt intervjuet av Fagbladet, har reaksjonene haglet inn.

• Jeg ønsker ikke min verste fiende å bli gammel og dement og bo på sykehjem

• Lektor frykter lav kompetanse blant helsefagarbeidere

Til dere som føler dere truffet eller såret, beklager jeg dette. Det var selvfølgelig ikke min mening å rakke ned på enkeltpersoner eller en hel faggruppe. Jeg har stor respekt for helsefagarbeiderne og den uvurderlige jobben de gjør.

Min bekymring som fagperson handler om store feil og mangler på systemnivå. Dette er for eksempel utydelige læreplaner, ulik praksis og vurderingskvalitet, samt fagprøvens manglende evne til å sikre nødvendig faglig og praktisk kompetanse blant helsefagarbeiderne.

Som lærer og prøvenemndsmedlem, opplever jeg stor variasjon i hva elevene faktisk kan og hvilke krav som stilles ved eksamen og fagprøver.

Når utdanningen og fagprøvene ikke greier å sikre relevant faglig kompetanse, øker risikoen for at pasienter ikke får den hjelpen de trenger. Å rette søkelyset mot dette er ment å være konstruktivt for pasientsikkerheten og yrkets omdømme.

Min tidligere elev Samantha ble også intervjuet av Fagbladet for å kommentere sin lærers utsagn.

• Samantha (18) tar oppgjør med fordommer mot helsefagarbeidere

Dersom alle elever og lærlinger hadde vært som henne, hadde jeg ikke hatt noen grunn til å skrive denne artikkelen. Det er nettopp elever som henne som gjør at jeg fortsatt er lærer og har troen på at helsearbeiderfaget har en fremtid.

Dette handler ikke om fordommer. Jeg legger bare frem fakta som fagperson og førstehåndserfaring med vurdering av elever og lærlinger etter dagens læreplan.

Jeg har kjent på gleden og stoltheten av elever som brenner for omsorgsyrket, men har også opplevd sorg og frustrasjon ved at pasienter ikke får den faglige hjelpen de trenger.

Da min mor ble rammet av alvorlig sykdom, kjente jeg på hvor sårbart systemet er. Det gjorde inntrykk. Jeg ønsker ikke å kritisere enkeltpersoner, men vil beskytte dem som er mest sårbare. Derfor velger jeg å engasjere meg og stå i sterk motvind, fordi jeg ønsker at alle som får omsorg, skal møte fagfolk med trygghet, faglig kunnskap og empati.

Dette er et mål vi må jobbe sammen for å få til. Drittkasting løser ingen problemer.

Jeg har noen konkrete forslag til forandringer i læreplanen og fagprøven.

Læreplanen må bli mer konkret med en tydelig progresjon med delmål og ferdighetsmål. Det må spesifiseres hva eleven og lærlingen skal kunne etter vg1, vg2 og bestått fagbrev.

Kompetansemålene må beskrive konkrete eksempler samt bruke «kan» i setninger som viser forventet handling. Ikke bare «gjøre rede for» eller «drøfte». Dette blir for diffust og kan tolkes ulikt. Læreplanen bør også definere obligatoriske tema som alle må gjennomgå og testes i.

Selve fagprøven er i dag veldig varierende ut ifra hvor i landet man bor og om man er vanlig lærling eller tar den som voksen etter et visst antall timer med arbeidserfaring.

I Oslo gjennomføres fagprøven for de ordinære lærlingene ved en prøvestasjon: Skaper-fremtidas-helsefagarbeidere

Her får de utført et variert antall praktiske oppgaver med markør. Dette er med på å kvalitetssikre lærlingenes kompetanse på en helt annen måte enn ute i virkeligheten. Jeg mener fagprøve ved en prøvestasjon er noe som bør videreutvikles og benyttes av alle som skal opp til fagprøven, ikke bare de ordinære lærlingene.

I tillegg bør det være en felles nasjonal opplæring av sensorer til fagprøven slik at alle bruker en felles vurderings- og tolkningsramme.

Til slutt ønsker jeg å ta opp et tema som er til stor frustrasjon for oss lærere og prøvenemndsmedlemmer, nemlig vg3 i skole.

Dette er nok et eksempel på hvor lave forventninger man har til fagkompetansen i faget. Dette er elever som ikke får ordinær læreplass, mye på grunn av svært lave karakterer fra vg2, samt dårlige språkkunnskaper.

Disse elevene går da på skole og kan i teorien ta fagprøven etter rundt 10 måneder, mens de ordinære lærlingene, som for eksempel dyktige Samantha, går opp til fagprøve etter 24 måneder. En eller annen smart person høyt oppe i systemet har tenkt at de svakeste elevene skal bruke mye kortere tid enn de andre. Dette sier virkelig noe om lav holdning til faget, og må tas tak i umiddelbart.

Jeg ønsker ikke å polarisere denne debatten. Jeg ønsker trygghet for pasientene og stolthet for de som velger dette yrket. For meg handler dette om respekt — både for dem som gir omsorg i dag og for dem som skal ta over i morgen.

Å heve krav og forventninger er ikke det samme som å si at folk i dag ikke gjør en god jobb. Det er et krav vi skylder dem vi skal ta vare på.

Jeg er åpen for dialog, konkrete innspill og samarbeid. La oss gjøre dette sammen — for pasientsikkerheten, for yrkesstoltheten og for fremtiden til helsearbeiderfaget.