Når økonomi blir viktigere enn mennesker

Vi skriver som tillitsvalgt, varatillitsvalgt, verneombud og vara-verneombud ved Syningom omsorgssenter.

De siste ukene har vi levd med usikkerheten om at tilbudet vi jobber ved kan bli lagt ned. Vi er naturligvis bekymret for arbeidsplassene våre, men det er ikke det som bekymrer oss mest.

Det som bekymrer oss mest, er menneskene.

Bak ord som «lavt belegg», «omstrukturering» og «effektiv ressursbruk» finnes mennesker med lange liv preget av rusavhengighet, psykiske belastninger, traumer, utenforskap og tap. Mennesker som ofte har falt gjennom mange sikkerhetsnett før de kom til oss.

For flere av beboerne ved Syningom er dette det første stedet på mange år hvor de har opplevd trygghet, stabilitet og en hverdag uten rus.

Avstanden til Oslo og de belastede rusmiljøene er ikke et problem ved tilbudet – den er en del av løsningen.

Når det nå argumenteres med at belegget er lavt, mener vi det er nødvendig å stille spørsmålet: Hvorfor?

Etter vår erfaring handler dette ikke om at behovet for rusfrie plasser er borte. Det handler i stor grad om økonomiske og politiske føringer som gjør at bydelene i økende grad skal hjelpe mennesker i egen bolig og egen bydel.

Samtidig vet vi at ikke alle mennesker er på et sted i livet hvor det er tilstrekkelig. For noen er avstand til rusmiljøet en nødvendig del av hjelpen.

Vi anerkjenner behovet for å styrke tilbud til mennesker med aktiv rus og omfattende helseutfordringer. Men vi frykter at man gjør en alvorlig feil dersom løsningen er å legge ned tilbud som kan forhindre at mennesker havner der.

Syningom er for mange et sted hvor man får mulighet til å stoppe en negativ utvikling før den blir enda mer alvorlig. Når forebyggende og rusfrie tilbud bygges ned, risikerer vi at flere mennesker blir sykere, får større hjelpebehov og på sikt trenger de institusjonsplassene kommunen nå ønsker å prioritere.

Da er spørsmålet om dette er god ressursbruk – eller en kortsiktig innsparing som kan bli langt dyrere, både menneskelig og økonomisk.

Noen mennesker trenger nettopp det Syningom tilbyr. De trenger avstand til miljøene de forsøker å komme seg bort fra. De trenger tid til å bygge opp trygghet, struktur og tro på at et annet liv er mulig.

Vi stiller derfor et grunnleggende spørsmål: Hva er kostnaden ved å fjerne et tilbud som fungerer?

Hva koster et tilbakefall? Hva koster en akuttinnleggelse? Hva koster økt belastning på helsevesenet, Nav, politi og kommunale tjenester? Og viktigst av alt – hva koster det for den enkelte som mister en mulighet til å lykkes?

Vi er også bekymret for prosessen som har ledet fram til denne situasjonen. Tillitsvalgte, verneombud og ansatte fikk informasjon om planene gjennom et ekstraordinært personalmøte bare én uke før saken etter planen skal behandles i byrådet 4. juni.

Vi har ikke vært involvert i drøftinger på forhånd, og opplever at vi har fått svært begrensede muligheter til å bidra med erfaringene og perspektivene vi har fra det daglige arbeidet med beboerne.

For en beslutning som kan få store konsekvenser for både sårbare mennesker, ansatte og lokalsamfunnet, fremstår dette som en uvanlig kort og krevende prosess.

Samtidig foreslås det at virksomheten skal avvikles allerede fra 1. september. For oss framstår det som en svært krevende tidsplan. Sommeren er preget av ferieavvikling både ved institusjonen og hos samarbeidende tjenester. På kort tid skal sårbare mennesker kartlegges, flyttes og sikres alternative tilbud. Risikoen for utrygghet, brudd i oppfølging og tilbakefall er åpenbar.

Dette er ikke bare en sak om én institusjon i Nord-Odal.

Dette er en sak om hvilke mennesker som rammes når budsjetter skal kuttes. Gang på gang ser vi at de som har minst ressurser og svakest stemme, må bære de største konsekvensene av politiske prioriteringer.

I et av verdens rikeste land burde vi kunne forvente at mennesker med alvorlige rusutfordringer møtes med langsiktighet, trygghet og verdighet. Vi burde kunne forvente at vi investerer i forebygging før problemene vokser seg større.

Hvordan vi behandler mennesker som strever mest, sier noe om hvilket samfunn vi ønsker å være.

Vi håper beslutningstakerne stopper opp før det er for sent.