Kommentar: Hege Breen Bakken, ansvarlig redaktør, Fagbladet

hege.bakken@fagbladet.no

I Arendal sist uke, på en debatt i regi av arbeidsgiverorganisasjonen Virke og tenketanken Civita, fikk vi høre det igjen. Gjentatte ganger: Konkurranse gir bedre kvalitet til brukerne. Det er bare næringslivet som er opptatt av brukerne, mens kommunene må skjerpe seg, ble det sagt.

Det privatiseres for lite, kommersielle aktører stenges ute. Vi kan spare milliarder, ifølge en ny rapport fra Virke, som for øvrig ble slaktet av Fagforbundets økonomer noen uker tidligere.

Debatten preges av ideologiske briller, mente næringsminister Monica Mæland (H), uten å reflektere over at hun kanskje sitter med de tjukkeste colabunnene selv.

For ser vi på helse- og omsorgssektoren, så er det ikke noe kommunalt sug etter å privatisere eller konkurranseutsette disse tjenestene. Det viser også forskningen. Selv i høyrestyrte kommuner som Drammen, Kristiansand og Sandefjord har interessen for å la private aktører ta over, vært liten. “Når vi sammenligner driften vår med de ti største kommunene i landet, finner vi at Kristiansand kommune drifter sykehjemmene effektivt. Også brukerne er tilfredse”, uttalte Høyre-ordfører Harald Furre i Kristiansand kommune til Fagbladet i fjor høst.

Sosiolog og forsker Heidi Gautun ved Høgskolen i Oslo og Akershus konkluderer med at uansett politisk farge, så lar de fleste kommunene være å konkurranseutsette sykehjem. Trolig fordi erfaringer viser at det er komplisert, lite å hente på kvalitet og mest sannsynlig ikke noe å spare penger på, om man inkluderer andre kostnader for kommunen enn selve driften. Det kan være kostnader knyttet til anbudsrunder, kontroll og skifte av leverandør i kontraktsperioden.

Dessuten er det noe som heter ansatte. De blir sjelden nevnt i talepunktene til forkjemperne for privatisering og konkurranseutsetting. Brukerne settes i sentrum. Men brukerne får det ikke bedre uten fornøyde og kompetente ansatte.

Og her er vi ved debattens kjerne. Når 80 prosent av kostnadene til private aktører innen offentlige velferdstjenester består av lønn og pensjon, og så lenge pris vektes så mye i offentlige anbud, godt over 50 prosent, så sier det seg selv at det er her kuttene og innsparingen tas. Konsekvensen er at ideelle aktører skvises ut av markedet, lønningene går ned, og man blir sittende igjen med noen få store aktører. Det blir neppe mye konkurranse og innovasjon av slikt. Ei heller så motiverende for de ansatte.

I perspektivmeldingen til den blåblå regjeringen blir det understreket hvor viktig det er å opprettholde et godt arbeidsliv, med høy yrkesdeltakelse og gode lønninger. Som Ap-politiker Truls Wickholm uttalte i debatten med næringsminister Mæland: Hvis vi ikke får opp pensjonssparingen i denne bransjen, som nå ligger på bare to prosent, så vil vi få en stor andel av befolkningen som ikke kommer til å klare seg på pensjonene sine i framtida.

Et annet poeng er at det faktisk foregår spennende, faglig innovasjon - også i det offentlige. Kanskje ikke bare på tross av, men nettopp fordi kommunene kan tenke helhet og sette mange ulike fagområder i kontakt med hverandre, slik Fagforbundet Mette Nord poengterte under debatten i Arendal. Det hjelper selvsagt med et visst press og større bevissthet rundt innovasjon, men det er ikke avhengig av at tjenestene er kommersialisert.

For noen tiår siden hadde ikke Norge så mange erfaringer fra konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Det har vi nå fått, med Veireno-skandalen i Oslo som det verste av dem alle. Innen helse- og omsorgssektoren opplever helsefagarbeidere at de tjener mindre enn sine kollegaer i kommunen, og har langt dårligere pensjonsordninger. Dette viser også flere internasjonale undersøkelser.

Konkurransen har med andre ord ikke virket positivt for dem. Samtidig leser vi om store velferdskonsern, som kjøper opp de små og stikker av med penger som trolig kunne gjort større nytte og tettet hullene i trange kommunebudsjetter.

Profitt og kommersialisering har blitt skjellsord, sukker næringsminister Monica Mæland (H). Slik snakker bare en ideolog på defensiven.