Heidi Haukelien

Førsteamanuensis ved Senter for Omsorgsforsking, Sør (USN), seniorforsker ved Telemarksforskning og leder i Helsetjenesteaksjonen

Vi som forsker på eldreomsorgen, vet det. De som jobber der, vet det. Ikke minst vet de som er avhengige av omsorgen – de pleietrengende eldre – så inderlig vel at norsk eldreomsorg er i dyp krise. Og koronapandemien har gjort vondt veldig mye verre.

Pilene går feil vei

Mangelen på sykepleiere i eldreomsorgen fortsetter bare å øke, samtidig som arbeidsbetingelsene blir stadig verre. Mange som jobber i eldreomsorgen ønsker å slutte – spesielt de unge.

Få nyutdannede sykepleiere drømmer om å jobbe i den kommunale eldreomsorgen. Dette handler om de dårlige arbeidsvilkårene. De har sett i praksis hvordan sykepleierne får ansvar for altfor mange pasienter, og det skremmer dem.

Jeg kjenner en ung, nyutdannet sykepleier. Hun er en av de få som faktisk hadde eldreomsorgen som førstevalg. Hun har sendt meg utdrag fra dagboka si. Etter en seinvakt skriver hun:

«Jeg er så sint nå. Jeg er sint og lei meg samtidig. Det var helt vanvittig mye å gjøre på seinvakta. Jeg føler at jeg ikke var der for de som trengte det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte si 'jeg kommer snart' eller 'bare vent litt, så kommer vi'. Jeg tissa ikke en eneste gang på hele vakta. Jeg pressa ned en karbonade uten å sette meg, bare for energiens skyld, mens jeg planla neste steg.»

Hun beskriver hvordan hun, midt mellom vasking, medisinering og legging av beboere, passerer en engstelig dame som ikke vet hvor hun selv er:

«Hun lyste opp da hun så meg fordi hun øynet et håp om å få svar på alle spørsmålene sine. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hastet forbi gamle mennesker som sårt trenger omsorg fordi jeg må ta enda et stell på en annen gruppe.»

Intet nytt

Tilbake i 2002 var jeg med på å dokumentere hvordan et manglende samsvar mellom forventninger og ressurser skapte motsetninger og dilemmaer som glatt ble overlatt til de som jobbet nærmest pasientene å håndtere.

Det vi allerede for snart 20 år siden betegnet som en kapasitetskrise, rammet både de ansatte, sykehjemsbeboere og pasienter.

Siden fikk vi det som ble kalt samhandlingsreformen, som skulle skape smidighet mellom sykehusene og kommunene. I virkeligheten var reformen en gigantisk ansvarsforskyving fra spesialisthelsetjenesten og over på kommunene. I tillegg ble kommunene fratatt enhver mulighet til å sette grenser: De nye oppgavene måtte de bare påta seg.

Sykepleieren som delte sine dagboknotater med meg, har nå sluttet i eldreomsorgen. Hun orket ikke mer, på tross av at hun lenge hadde ønsket å jobbe nettopp med gamle mennesker på sykehjem. Hun gledet seg til å bli ferdig utdannet sykepleier og skrev ivrig sin bacheloroppgave om eldre på sykehjem. Hun gledet seg til å få muligheten til å realisere alt det interessante, verdifulle og viktige hun lærte i utdanningen. Men møtet med eldreomsorgen som sykepleier ble et sjokk, selv om hun visste hva hun gikk til.

Ekstreme forhold

Hun er aldeles ikke alene om å bli utslitt, frustrert og forbannet av å jobbe i eldreomsorgen – selv før korona kom og skapte ekstreme forhold ved flere sykehjem. Sykepleierne var allerede faglig sett alene på jobb, men da pandemien traff, måtte de ta ansvar for helt nye problemstillinger – fortsatt alene.

Det finnes mange dyktige helsefagarbeidere, og mange ufaglærte er gode til det de gjør, men det er bare sykepleiere som har det faglige ansvaret når en akutt situasjon med pustebesvær og spørsmål om covid-19 oppstår. Sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen forteller i sin bok «Den lange vakta» hvordan ivaretakelse av sykepleiernes eget behov for beskyttelsesutstyr ble nedprioritert av sparehensyn. Og dette til tross for at de fleste koronadødsfall skjedde på sykehjem og ikke på sykehusene.

Mange snakker om at mangelen på sykepleiere vil bli overveldende i fremtiden. Faktum er at vi allerede har en overveldende mangel på sykepleiere. Og det hjelper ikke å utdanne mange flere så lenge arbeidsbetingelsene ikke er til å leve med og lønna ikke står i forhold til risiko og innsats.

Døve ører

Hva er i veien med eldreomsorgen? Vel, våre sentrale politikere langs hele aksen fra venstre til høyre ser simpelthen ikke ut til å ta situasjonen på alvor. I stedet har de gjennom flere år med viten og vilje underfinansiert den offentlige eldreomsorgen – på tross av at den ene forskningsrapporten etter den andre har varslet om konsekvensene.

En avdelingsleder på et sykehjem forteller at det faste personalet nå nærmest flykter som følge av de ekstreme forholdene under korona. Tre av ni ansatte er sykemeldte. Samtidig er det kø av ufaglærte som ønsker å jobbe på hennes avdeling. Dette er en kompetansekrise.

I tillegg har vi en stadig mer alvorlig kapasitetskrise. Oppgavene som skal løses er nå vanskeligere og flere enn det som er mulig for de ansatte i eldreomsorgen å ivareta. Vi er derfor også i ferd med å få en tillitskrise.

Når de som daglig jobber i velferdssamfunnets førstelinje opplever å stå personlig ansvarlig for å kompensere for politikernes manglende vilje til å finansiere sin egen politikk, så hjelper det lite med noen administrative endringer selv om de får merkelappen «tillitsreformer».

Virkelighetsfjernt

Den unge sykepleieren med hjerte for eldreomsorgen, som jeg refererte til over, fant her om dagen kladdeboken sin fra sykepleierutdannelsen. Der hadde hun notert og reflektert over etiske problemstillinger, og hun var så glad i den boken da hun studerte. Da hun fant den igjen etter ett års praksis som sykepleier på et sykehjem, ble hun nesten flau.

«Hvordan kunne jeg være så naiv?» «Hvordan kunne jeg tro det hadde noe med virkeligheten å gjøre?»

REFERANSER:

• Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Brinkmann, A., Bakken, R. Haukelien, H. Kroken, R og Vike, H.

• En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien. Gautun, H. NOVA-rapport 357. 2020 https://fagarkivet.oslomet.no/handle/20.500.12199/6417)

• Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet. Bjørnhaug Johansen, L.