Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Tittelen på dette innlegget er hentet fra et nyhetsbrev fra Paal Leveraas i nettverket tilt.work, og dreier seg om den norske dugnadsånden.

Dugnadsånden

For det er jo sånn at en stor del av de norske fritidsaktivitetene er tuftet på dugnad, og uten dette er det min påstand at vi hadde hatt svært lite fritidstilbud å tilby.

Men hva når følelsen av dugnadsarbeid gjør seg gjeldende i arbeidslivet?

Motivasjonsfaktorer

I arbeidslivet snakker vi om ytre og indre motivasjon. Ytre motivasjon kan defineres som belønning, og da tenker vi på lønn, bonus, frynsegoder osv. Indre motivasjon kan defineres som at kilden til motivasjon for arbeidet ligger i selve utførelsen av arbeidet, altså at selve gleden og mestringsfølelsen du får er motivasjonen som driver deg til å utføre nettopp dette arbeidet.

Nå står vi foran et lønnsoppgjør, og min påstand er da at mange av de yrkesfaglige utførelsene vi har slett ikke bare er basert på ytre motivasjon. For hvor mye frivillighet eller dugnadsarbeid drives det ikke med i løpet av en arbeidsdag?

Dugnad på arbeidsplassen

Noen vil kanskje hoderystende si at jeg er helt på jordet når jeg snakker om dugnadsarbeid. Vi får da lønn for utført arbeid? Joda, det gjør vi. Men poenget mitt er at jeg har observert at det også utføres mye arbeid som ikke gir økonomisk uttelling. Eksempler på dette er de 5 minuttene man jobber før arbeidsdagen begynner, og de 10 minuttene man jobber etter at arbeidsdagen er slutt. Dette gjør veldig mange av oss helt automatisk. Min påstand er at et fåtall av oss skriver disse ned i timebanken sin.

Vi gjør det for å få ting unna, for å komme godt forberedt til tjenestemottaker og kanskje få litt ekstra tid til en liten samtale med dem eller for å yte det lille ekstra. Og for all del: Dette vitner om dedikasjon til jobben. Vi ønsker å gi det lille ekstra, og det er vår indre motivasjon for yrkesutførelsen som driver oss. Vi vil at andre skal ha det bra, og vi vil kjenne på at vi har gjort en god jobb.

Men er ikke dette egentlig å drive dugnad? For 15 min ekstra 5 dager i uken blir mange gratistimer med arbeid, og det vises ikke når budsjettene analyseres. Politikerne ser ikke den ekstra arbeidsinnsatsen som blir lagt ned, og de ser ikke hva disse ekstra minuttene betyr for tjenestemottakerne. Den lille gesten av mellommenneskelig aspekt og omsorg blir usynlig når den ikke blir dokumentert. Behovet for å se på bemanningssituasjon og behov blir heller ikke synliggjort når vi bedriver denne formen for dugnad.

Vi tenker kanskje at det er smålig av oss å føre opp disse minuttene, men biter vi ikke oss selv litt i baken ved å ikke gjøre det?

Bedriftskultur

Er denne formen for dugnad og frivillighet så godt tuftet i vår arbeidskultur, eller har den sakte, men sikkert blitt til på grunn av ledere som ikke har påpekt dette? Jeg tror det er en kombinasjon av begge eksemplene. Den norske dugnadsånden er spesiell. Vi har vokst opp med den, og har tatt den med oss inn i arbeidslivet. Ledere har sine budsjetter å følge, og er kanskje ikke alltid helt klar over den mengden av dugnad som blir utført i løpet av en arbeidsdag – rett og slett fordi vi ikke synliggjør den. Og uten dokumentasjon på alt, absolutt alt, arbeid som blir utført i løpet av en dag, har de heller ikke noe godt grunnlag for å kreve flere stillinger.

Jeg sier ikke at ledere er totalt blinde for gratisarbeidet som foregår, for mange legger kanskje litt ekstra godt å bite i på bordet under et personalmøte – ytre motivasjon-, mens de verbalt ytrer sin takknemlig for de ansattes innsats i perioden som har gått – indre motivasjon.

Arbeidslivsmodell

Vi kan være glade for at vi jobber i Norge. Den norske arbeidslivsmodellen er – når vi sammenlikner oss med andre land – svært så fri og ofte i stor grad preget av autonomi. Avstanden mellom leder og ansatt er ikke så stor, og vi har mange rettigheter som er hjemlet i arbeidsmiljøloven.

Så spørsmålet er om vi skal fortsette med dugnad for å videreføre den følelsen vi er vant med; «litt må man da kunne yte for fellesskapet uten å forvente å få noe igjen», eller om vi skal synliggjøre det økende behovet for arbeidskraft som Norge står overfor de neste årene.

Vaflene

Vafler er veldig godt, og gir en slags lykkefølelse når de kommer på bordet sammen med gode ord og takknemlighet for innsats. Det er bare så synd at de ikke vises igjen på både feriepengegrunnlag eller pensjonsgivende inntekt.