–⁠ Jeg får ikke bildene ut av hodet. Det er et konstant stress

Dilara var seks år da hun satte den første sprøyta på ei av dokkene sine. I løpet av oppveksten ble samtlige dokker behandlet, operert og fullvaksinert.

Tjue år gammel var hun ferdig utdannet operasjonssykepleier. Fem år seinere var hun leder for en av operasjonsavdelingene ved Topchubashov kirurgiske sykehus i hjembyen Baku i Aserbajdsjan.

–⁠ Jeg får ikke bildene ut av hodet. Det er et konstant stress

Jeg ville gi syke liv og hindre død.

Og jeg elsket å gi omsorg.»

Fra plassen sin på toppen av ei Chanel-pute i sofaen, vrir pomeranianen Prins hodet mot matmor. Han ser ut som om han venter på fortsettelsen.

Det hender at smertene blir så sterke eller tankene så mørke at hun gråter mens hun går.

Det skulle gå mange år før Dilara oppdaget at drømmeyrket hadde noen belastende sider. I 2000 hadde hun giftet seg, fått sitt første barn og flyttet til Norge. Mens hun ventet på å få godkjent autorisasjonen som sykepleier fra Aserbajdsjan, jobbet hun som assistent på et sykehjem i Telemark.

– Allerede første arbeidsdag skjønte jeg at dette passet meg enda bedre enn kirurgi. På operasjonsstua snakket vi aldri med pasientene, de kom bedøvet og forsvant igjen. På sykehjemmet var det annerledes, ja, i hvert fall den gangen, da vi fortsatt hadde tid til å snakke med folk. Jeg elsket å snakke med de gamle, og dette sykehjemmet var en veldig fin arbeidsplass. Vi hadde bare litt dårlig med hjelpemidler.

De skulle vært to pleiere på vakt, men Dilara var alene da hun en morgen fant en pasient på gulvet. Han hadde falt og kom seg ikke opp på egen hånd. Dilara husker pasienten som en stor mann, nærmere to meter når han sto oppreist. Selv måler hun 155 centimeter. Denne løftejobben krevde definitivt to personer.

– Men pasienten trengte hjelp der og da – jeg kunne ikke la ham bli liggende.

Hun fikk ham opp. Så sa det klikk i ryggen.

Etterpåklokskap

Dilara husker ikke hvordan hun kom seg opp fra gulvet eller hvordan hun kom seg hjem. Da hun våknet dagen etter, kom hun ikke ut av senga.

I ettertid har hun tenkt at hun antakelig skulle fylt ut en skademelding, at det kanskje fantes en ordning som dekket yrkesskader. Men hun var ny i Norge, dessuten var hun ikke fast ansatt, bare tilkallingsvikar. Ingen forklarte hvordan systemet fungerte – ingen reagerte på at hun ble borte noen dager. Antakelig hadde det uansett ikke gjort noen forskjell. Dagens lovverk gjør at det skal mye til for at helsearbeidere får medhold i saker om yrkesskade.

Etter ei uke i senga og det hun kaller «full pakke med fysikalsk behandling og smertelindring», meldte Dilara seg til tjeneste igjen.

Men ryggen og helsa ble aldri helt den samme.

Følelsen av sytti

En sensommerdag hjemme på Kongsberg, mer enn tjue år seinere, er Dilara fire måneder og 10 dager uti sin andre langtidssykemelding på fem år. Hun har hatt fast jobb på det lokale sykehjemmet i 17 år. Hun har også hatt fire prolapser i nakke og rygg og lever med konstante smerter. Hun sliter fortsatt med søvnvansker etter nattvaktene da hun ble alenemor for femten år siden og tenkte at nattjobbing kunne løse de økonomiske og praktiske utfordringene.

Mens hun snakker, masserer Dilara seg rundt den venstre hofta og nedover beinet for å lindre strålesmertene fra ryggen. Brått fyker hånda opp foran munnen. Hun unnskylder seg og forsvinner ut på kjøkkenet. Derfra forteller hun at de ukontrollerte sure oppstøtene skyldes altfor mange år med smertestillende medikamenter.

Men begrunnelsen for sykemeldingen er at hun er utslitt, utbrent og deprimert.

Et arbeidsliv på etterskudd

Dilara understreker at hun ikke vil klage eller si at selve jobben gjør henne sliten. Hun vil i hvert fall ikke beskylde pasientene for å mase.

– Dette er gamle mennesker som trenger hjelp, og jeg er veldig glad i å jobbe med mennesker, spesielt med eldre. Problemet er at de siste åras omorganiseringer og nedbemanninger har gjort det fysisk umulig å rekke alt. Vi er to ansatte som i løpet av ei vakt skal gjøre det samme som fem personer gjorde tidligere.

– Kjenner det ikke igjen

– Dette kjenner jeg ikke igjen, sier kommunalsjef Tone Merete Svenkerud i Kongsberg kommune når hun hører påstandene fra den langtidssykmeldte sykepleieren.

Les hele svaret fra kommunalsjef Tone Merete Svenkerud i Kongsberg kommune her:

Dilara trekker pusten, før hun tar fatt på en beskrivelse av arbeidsdagene:

– Hver morgen har jeg fire sterkt pleietrengende personer jeg skal vekke, få opp av senga, skifte bleie på og hjelpe på toalettet. Vi skal vaske og pusse tenner, få på klær og sørge for frokost. De er mennesker, det er begrenset hvor fort jeg kan få dem gjennom morgenstellet, men det er også begrenset hvor mye tid jeg har til hver hvis jeg skal rekke alle. Du er hos en pasient, så ser du at en annen ringer på hjelp, men du må bli ferdig med den du allerede er hos. Du blir værende fysisk, men mentalt er du allerede hos neste, for du vet jo ikke om hun ringte fordi hun sitter hun på do eller fordi hun har falt og ligger hjelpeløs på gulvet.

– Hele dagen må jeg fortelle pasientene at jeg er opptatt – at de må vente. Disse menneskene er over nitti år – de har jobbet og stått på hele sitt liv, de både trenger og forventer hjelp fra meg. Mange blir urolige, andre tror oss ikke, når vi sier at vi er opptatt og at de må vente: «Det eneste dere sier til oss er at dere er opptatt!» Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg hører dem si det, det hender jeg går på do og gråter.

LES OGSÅ: På dette sykehuset satser de på ansattes helse for å lykkes med pasientbehandlingen

– Før hadde vi kjøkkenhjelp som lagde mat, serverte og snakket med pasientene. Vi kunne stelle dem og følge dem til matbordet, i visshet om at de fikk en hyggelig stund. Nå har vi ikke tid til annet enn å smøre kjapt på og sette maten foran dem, før vi løper videre. De hadde trengt at noen vekslet et par ord med dem i løpet av måltidet, eller i hvert fall i løpet av dagen.

Dilara forteller at det ofte er så travelt at de ansattes egne behov må ignoreres.

– Mange dager får du verken tatt en slurk vann eller gått på do. Når jeg står i garderoben etter vakta, kan jeg ikke løfte beinet for da føles det som om blæra sprekker. Men det er ikke det verste, sier hun.

– Det verste for meg er at jeg ikke får bildene av alle jeg ikke rekker å hjelpe ut av hodet når jeg er ferdig for dagen. Det er et konstant stress, nærmest traumatiserende.

LES OGSÅ: Henriette (23) har en utsatt jobb. Derfor har folk i omsorgsyrker det høyeste sykefraværet i Norge

Livet som 70-åring

Akkurat nå setter helsetilstanden naturlige begrensninger, men når hun er i normalt gjenge, skjer det heller ikke så mye i 56-åringens liv.

– Uff, ikke spør! Det er seks år siden jeg orket å gjøre noe ved siden av jobb. Før lagde jeg varm mat daglig. De siste åra har jeg bare orket å gjøre det når jeg har to-tre dager fri i strekk. Jeg sitter mest her i stolen og hviler.

Den siste setningen høres ut som en unnskyldning.

– Alle er ikke som meg – noen klarer sikkert dette helt fint. Det kan være alderen min som går oppover – og helsa.

– Du er da ikke så gammel?

– Jeg er i femtiåra. Men jeg føler meg som langt oppi 70-åra.

Gruer seg

Hver morgen går Dilara og Prins de få meterne ned til elva Lågen. Når Dilara jobber dagvakt, er de ute ved halvsju tida. Dilara er takknemlig for at Prins er en hund som innretter seg etter forholdene. Når hun er sykmeldt, kan klokka bli ti eller elleve før de kommer seg ut på morgenrunden.

Dilara gruer seg til hun skal tilbake i jobb. Hva om alt blir som før, at hun ikke rekker alt hun skal og at den dårlige samvittigheten blir et permanent tillegg til de fysiske smertene?

Samtidig er hun glad for at arbeidsgiveren denne gangen ikke har foreslått at hun skal gå ned i redusert stilling for å håndtere helsa. Allerede i neste uke skal de møte Nav for å planlegge hvordan tilbakeføringen skal skje.

– Jeg har jobbet siden jeg var 20 år. Nå har jeg vært langtidssykmeldt to ganger, jeg vet at jeg ikke er typen til bare å sitte her hjemme og slappe av eller kose meg på kafé. Dessuten har jeg ikke råd til noe annet enn å jobbe fullt. Hvordan skal jeg betjene huslån og forsørge barna mine med de økte prisene hvis jeg ikke jobber 100 prosent?

Samtidig må noe skje, hvis hun skal holde ut resten av yrkeskarrieren.

– Som jeg har sagt: Vaktene må bemannes slik at vi har tid til pasientene. Men aller først må kommunefolkene skjønne at vi jobber med mennesker. Jeg kan ikke lukke ei bok og gå når klokka er fire. Jeg kan ikke si til en person som sitter på do at «nå er jeg ferdig for dagen, du får sitte her til det kommer noen andre» eller trykke på en knapp, slik at de blir ferdig når det passer meg. Å gå på do tar den tida det tar, og det kan være ti minutter, en halv time eller mer.

Dilara kan ikke komme på ett eneste tiltak fra arbeidsgiverens side som har gjort arbeidet enklere for de ansatte og livet bedre for brukere og pasienter.

– Hittil har tiltakene deres gjort det verre. Jeg håper det blir bedre for dem som kommer etter, men jeg er bekymra. Jeg har opplevd så mange unge, flinke folk som slutter fordi de heller vil jobbe på kontor eller drive med noe annet. Og vi leser jo stadig om folk som hopper av studier eller jobb.

Hun medgir samtidig at de ansatte også har et forbedringspotensial:

– Vi er ikke flinke til å stå opp for oss selv og si hva vi mener. Mange er redde for å miste jobben eller bli sett på som en dårlig ansatt eller kollega. Det arrangeres møter, men som regel er det bare en som tør å si noe, resten holder munn, selv om vi er enige. Ikke skriver vi avvik, heller. Jeg snakket med en helsefagarbeider som ikke hadde skrevet et eneste avvik på 15 år! Hvordan skal vi få til endring da?

Det hender Dilara stiller seg selv et spørsmål:

– Du er litt imponert over deg selv?

– Ja, sier sykepleier Dilara med et skjevt smil.

– Sannheten er at hvis jeg ble født på ny, ville jeg valgt det samme. Samtidig må jeg advare andre, sånn at de ikke sliter seg ut. Hvordan skal det gå med min generasjon når vi blir gamle hvis dette fortsetter?