Håvard (28) ble ufør, men har fått hjelp, jobb og tro på framtida

– Jeg anbefaler alltid afrikansk kaffe. Favoritten kommer fra Yirgacheffe-distriktet i Etiopia; den smaker litt som earl grey-te hvis du kjenner etter, forklarer Håvard engasjert og smiler.

Han sitter i en lenestol i kjelleren på Grünerløkka Kaffehus i Oslo, iført et sort baristaforkle. Her har han jobbet to–tre dager i uka det siste halvåret. Lukta av nybrent kaffe som skal ut til tre av hovedstadens kaffebarer, fyller rommet.

– Jeg har gått fra å være en taper til å bli en ressurs. Angsten er nesten borte, og selvtilliten har aldri vært bedre. Det føles som en seier, forteller Håvard.

Rekordmange unge uføre

For fire år siden hadde han ikke lenger rett til attføringspenger. Håvard fikk beskjed om at han hadde to valg: Enten stå på egne bein og finne en jobb, eller søke om uføretrygd.

– Jeg ville ikke være ufør, men hadde ikke noe reelt valg. Jeg hadde ikke en sjanse til å gå rett ut i jobb.

Håvard ble en del av en statistikk som bekymrer mange. 11.400 mennesker under 30 år er i dag uføre. Flesteparten kan ikke jobbe på grunn av psykiske lidelser. De rundt ham var glad for at Håvard ble sikret økonomisk. Selv følte han på skammen.

– Jeg følte meg som en enda større taper. Det sto «ufø» stempla i panna mi, sier den unge kaffebrenneren.

Han hatet å bli spurt om hva han drev med. Innebandy, svarte Håvard ofte. Han spilte jo tross alt en gang i uka. Men det er ikke det svaret folk er ute etter. I dagens samfunn blir du definert ut fra hva du jobber med.

– Det ironiske er at ingen har spurt etter at jeg fikk jobb. Nå går jeg bare og håper på å få det spørsmålet, sier Håvard og ler.

Følte seg som en kasteball

32-åringen fra Gran på Hadeland er diagnostisert med angst og tvangspreget personlighetsforstyrrelse. Han kan bli helt oppslukt av én ting, men gå lei etter noen måneder. Kaffe har han vært hekta på i tre år. Hjemme på kjøkkenet går det i kokekaffe; det er det han er vokst opp med. Nå får Håvard lønn for å dyrke interessen sin. Han føler at han har funnet sin plass her i livet.

Men veien fram til en jobb som kaffebrenner har vært lang og brokete. I sju år gikk han inn og ut av ulike tiltak i Nav. Håvard prøvde seg i barnehage og hos en bilforhandler. Han følte seg som en kasteball i systemet.

– De kan bare si at du skal gjøre ditt og datt, ellers mister du pengene. Et godt eksempel var da jeg måtte jobbe hos en bilforhandler som egentlig ikke trengte folk. Jeg ble satt til å vaske biler. Jeg jobba for attføringspengene jeg hadde fått selv om jeg hadde sittet i sofaen hjemme. Det føltes helt meningsløst, og jeg mista all motivasjon, forteller Håvard.

– Vi ser ikke begrensninger

Redningen ble lidenskapen for kaffe og et møte med Gunn Elisabeth Alm Thoresen. Hun er jobbspesialist i Hadeland IPS (Individuell jobbstøtte), et av sju pilotprosjekter som skal få mennesker med psykiske lidelser ut i en ordinær, lønnet jobb. Individuell jobbstøtte bygger på et tett samarbeid mellom den psykiske helsetjenesten i kommunen, spesialisthelsetjenesten og Nav. De eneste kriteriene for å bli med, er at du har en psykisk diagnose og ønsker å få hjelp til å komme i jobb.

– I Norge har vi lenge tenkt at alt må være på plass før en person skal ut i jobb; du skal ha gjennomført jobbtrening og fått behandling. Vi tenker annerledes. Om du ikke har et sted å bo eller andre problemer, skal ikke det være en hindring så lenge du ønsker å jobbe. Vi forteller folk hva som går an, ikke hva som er umulig, forteller jobbspesialisten.

– Et lykketreff

Så langt har over halvparten av deltakerne i pilotprosjektet på Hadeland fått jobb. Prosjektene skal evalueres i 2016. Gunn Elisabeth Alm Thoresen mener nøkkelen til suksessen er det tette samarbeidet mellom behandleren, Nav og deltakeren selv, og at alle jobber for at deltakeren skal nå sitt mål.

– Her er det ingen som bremser og sier at «dette går ikke». Vi lytter til den som vil ha jobb og prøver å finne en løsning. Vi kunne sagt til Håvard at han ikke kunne reise til Oslo, men sånn gjør vi det ikke her.

Håvard er sjeleglad for at han fikk bli med i pilotprosjektet.

– Den eneste løsningen for folk i min situasjon, er individuell jobbstøtte. Jeg ble tatt på alvor, og det var ikke snakk om å sette noen begrensninger, sier Håvard, som fortsatt går i behandling for sine psykiske plager.

Arbeidsgiveren var skeptisk

Gunn Elisabeth har sammen med Håvards behandler vært en viktig støttespiller. De fant raskt ut at de ville prøve å finne en jobb knyttet til Håvards kaffeinteresse. Jobbspesialisten ringte Grünerløkka Kaffehus og lurte på om hun og Håvard kunne komme en tur.

– Jeg var skeptisk og tenkte at dette har vi ikke tid til, sier innehaver Joachim Strand.

Han har tidligere tatt imot folk på andre tiltak, med subsidiert lønn.

– Det kan være utfordrende. Da kan du ikke stille like store krav og gi dem like mye ansvar. Det tar mye tid.

Møtet med Håvard overbeviste likevel innehaveren. Håvard imponerte med kunnskap og en genuin interesse for kaffe. Dagen etter hadde han en deltidsjobb.

– Jeg tror ikke jeg kunne funnet en bedre ansatt til jobben som kaffebrenner. Håvard er hyggelig, omgjengelig og veldig kaffeinteressert, er skussmålene han får fra sjefen.

Drømmer om å starte kaffebar

Nå flytter brenneriet til større lokaler, og da skal Håvard være med. Det har vært et lærerikt og spennende halvår for 32-åringen. Men selve pendlingen til Oslo liker han ikke.

– I dag var det litt for folksomt på toget, men jeg må bare takle angsten min.

Målet er å bli kaffebrenner på heltid. Nå lærer han seg å gjennomføre hele brenneprosessen alene.

– Drømmen er å starte et sted som dette på Hadeland en gang. Kjæresten min mener det bør hete Kaffemisjonæren. Det syns jeg passer bra, sier han og smiler fornøyd.