61 meter over bakken ruver Bergens høyeste tårn. Her, gjemt bak plast og stillas, jobber en blikkerslagermester, en svenn og en lærling.

– Det er spesielt å jobbe med kirker. Mye av det vi gjør, skal vare i generasjoner, sier Magne Waagenes, blikkenslagermester.

I regn og vind viser Waagenes fram historiske trinn på spiret øverst i kirken. Utvendige kroker som blikkenslageren klatret opp i gamle dager, for å komme til topps uansett vær og vind.

I dag er det heis nesten til toppen, stillaser det tar månedsvis å sette opp, og hjelm, vernesko og annet verneutstyr. Stillaset dekker ikke hele spiret, for på toppen blåser det så hardt at det er utrygt.

– Vi skal komme oss trygt hjem fra jobb, også. Så sikkerhet er noe vi tar på alvor, sier blikkenslagersvenn Øyvind Mikkelsen.

Etter 43 år i faget har han aldri falt ned fra et stillas.

– Den innebygde frykten i høyden har sluppet litt taket, men det er en grunnleggende del av jobben å være skjerpet.

Kunnskap og vær

I en regnfull by som Bergen må det ytterste på hus være tett. En kjent utfordring for blikkenslagerne.

– Det duger ikke med fugesprøyte, ler Mikkelsen.

Blikkenslagerne jobber innendørs på verksted, men før de kommer så langt, må nøyaktige mål tas.

Kirkespirene rundt om i byen kommer ikke med bruksanvisning, men de nye må passe nøyaktig inn hvor de erstatter det gamle. Målinger må være på millimetermål. 

– Det vanskeligste er å få alt til å stemme akkurat, sier Christopher Nymark Teigland, blikkenslagerlærling med fire måneder bak seg i yrket.

Etter endt videregående utdanning på medier og kommunikasjon, snudde han og valgte å gjøre som både far og søster, og bli blikkenslager han også.

Drueknæ og Ole Bull 

Restaureringen av Johanneskirken skal være ferdig i 2029. Den historiske sjelen skal være bevart.

–  Dette er et kjempegøy fag. Jeg startet som 16-åring. Nå er jeg snart 66 år. Ingen dager er like og vi lærer mye nytt, sier Waagenes.

Mikkelsen tilføyer at tak er ikke bare et tak.

–  Vi må være kreative for å finne gode løsninger. Det er ingenting som gir seg selv.

Etter noen år i faget begynte begge to å interessere seg for antikvariske bygg.

–  Når jeg reiser på ferie i Tyskland, er det alltid et spir å klatre opp i og studere, forteller mesteren.

Han må ikke reise til utlandet for å inspireres. På Ole Bulls komponisthjem Lysøen kom han over et gammelt bilde av drueknæ, et ornament som ble brukt til å pynte på takrenner og nedløpsrør. I gamle dager var dette en del av svenneprøven og ble et visittkort for den enkelte blikkenslager slik at andre kunne se hvem som hadde arbeidet på bygningen.

–  Ole Bull tok med seg nye ideer hjem til Norge. Så jeg studerte bildet og lagde en kopi som var klar og på plass på takrennene, til Dronning Sonja kom på besøk.

Kalkmørtel eller sement?

Mariakirken, bygget i kleberstein, ligger bak Bryggen og er Bergens eldste bevarte bygning. Kirken er bygget en gang på 1100-tallet.

Murerne Konstantinos Langhelle og Rune Angelskår har sammen med lærling Kristian Bratland kalket veggen i flere omganger og gått over fugene. 

Angelskår forteller at da Mariakirken ble restaurert i 2010-2014, ble all sementbasert mørtel fjernet fra vegger og fuger og erstattet med en kalkmørtel. Den sementbaserte mørtelen hadde trukket vann inn i fugene og skadet dem.

Murerne snakker om diffusjonsåpen mørtel i fugene og kalkmaling. Hva fungerer best mot det røffe Bergens-været?

– Kalkmørtel er svaret. Sementbasert er ikke lov å bruke. 

Retningslinjene fra Riksantikvaren er mange og strenge.

Skjeve bygninger og utfordringer 

De tre murerne har beveget seg fra toppen av kirken og nedover og påført kalken i etapper. Den skal males på i flere tynne strøk «vått i vått», med tid til å binde før neste påstrøk.

– Et tåmodighetsarbeid, sier Langhelle.

En murer som spesialiserer seg på gamle kirkebygg, må kunne lage sin egen kalk. Da brennes kalkstein ved så høy temperatur at karbondioksid og vann drives ut av steinen. Den historiske metoden gir kalk med god pusteevne.

– Brent kalk blir deretter tilsatt vann, altså lesket, og vi får bindemiddelet kalk. Dette kan stå i flere år, forteller Angelskår.

På Mariakirken har de brukt kalkmørtel og -maling fra Frankrike. Avhengig av hvor utsatte overflatene er, bør kalkingen skje omtrent hvert tiende år. 

Skal stå i generasjoner

Hver kirke har sin utfordring. Det er mange detaljer som må tilpasses, ingen vinkler er rette, bygninger er skjeve og gesimser som ikke lages i dag, må de selv lage formen på.

– Det er virkelig imponerende hva de fikk til av byggverk som fremdeles står, uten alt vi har i dag av moderne hjelpemidler, sier Langhelle.

På taket over skipet inne i kirken, opp en bratt og smal trapp, har tradisjonshåndverkerne laget sitt eget lille «museum». Her er det en bjelke fra kirkens opprinnelse, gamle bolter og gesimsformer som viser alt arbeidet alle de ulike yrkesgruppene som er involvert i renoveringen av kirken har bidratt med.

–  Det vi gjør av arbeider på kirkene, kommer til å stå langt forbi vår tid, sier Angelskår.