En hyllest til barna

I det siste har norske barn fått mye oppmerksomhet på grunn av dårlige PISA-resultater. Det er femtenåringer som er testet i lesing, matematikk og naturfag, men resultatene ser nesten ut til å ha gitt hele landet en slags oppfatning av at alle norske barn, uansett alder, er fullstendig udugelige til alt mulig. Jeg har hørt folk lure på hvem som skal redde framtida når det står så dårlig til blant barn og unge.

Det er viktig at barn lærer viktige ting på skolen, det må vi aldri kimse av. Midt i panikken vil jeg likevel hylle dagens barn, de er nemlig verdensmestere i å drive med akkurat det barn skal drive mest med, selve kjernen i det å vokse opp, grunnlaget for det å bli voksen: lek.

Selvfølgelighet og innlevelse

Da jeg begynte å jobbe med barn på SFO for rundt femten år siden, hadde jeg med meg en oppfatning av at barna lett kjedet seg, krevde flotte leker og manglet fantasi; det hadde jeg både lest og hørt. Selv med denne antakelsen tok det bare en halv time før jeg skjønte hvor feil jeg tok, barna lekte like bra som jeg selv gjorde noen tiår tilbake i tid. Det burde jeg ha skjønt.

Det er evolusjonært umulig at barn plutselig har mistet evnen til å leke. Der barn har tid uten skjerm, plass til å rote og lov til å lage lyd, kommer de til å leke.

Med tilgang til natur vil de fortsatt lage dyr av kongler, hytter av pinner og troll av stein. De kommer til å klatre i trær, lage dumphusker av falne stokker og en landsby av gamle planker der de må bli enige om hvem som bestemmer. Har de et klatrestativ, kommer de til å leke lavamonster, og der og da vil spenningen overgå det meste, det er selveste livet som står på spill, lava er farlig. Barna går imponerende lett inn i roller.

Jeg har vært med på å leke politi og røver en kald vinterdag, der et par av barna gjemte seg så lenge at de frøs fast på fjellet de satt på. De levde seg så langt og lenge inn i rollen som røvere at de ikke under noen omstendigheter kunne bli funnet av politiet, ekte røvere vil ikke i fengsel! Nå er de to iskalde rumpene studenter. En gang iblant møter jeg dem på bussen og da må vi alltid le litt av den dagen for tolv år siden. Lek er også gode minner å leve på, gode barndomsminner er viktige!

Ikke bare tidsfordriv og underholdning

Lek er mer enn underholdning, tidsfordriv og avbrekk, lek er trening på ferdigheter, viktige ferdigheter. Barn kan gå virkelig dypt inn i en lek, og de kan holde på lenge. Når barna får drive med en lek over tid, øver de på ferdigheter de trenger både i livet selv og i skolen. De øver på ferdigheter som er nødvendige når de skal lære å lese, skrive og regne, de øver på utholdenhet og konsentrasjon. Det er viktig at barna får tid til å leke over lang tid, lek må aldri ende opp med å være korte avbrekk i en travel hverdag. Lek trenger tid.

Når barn leker, finner de løsninger, om de feiler eller lykkes, er det de selv som avgjør, og kanskje er det ikke så nøye i det hele tatt. Barn er lite bundet av hvordan ting alltid har vært, hvordan voksne synes oppgaver bør løses eller at resultatet trenger å være helt i vater, prosessen teller kanskje aller mest.

Leketyver, ekte skurker

Bevisstheten om den tiden skjerm tar fra barna, er heldigvis allerede til stede, men debatten bør være nyansert. Skjermbruk er alt fra en god film på TV sammen med familien og Minecraft med gode venner, til utmattende videosnutter og blodige spill der liv ikke har verdi. Skjermen har skyld, men ikke alene. Skolebarn bruker også i snitt langt flere timer i uka til organiserte aktiviteter enn tilbake i tiden. Det er ikke dårlig anvendt tid, men den må inn i regnestykket.

Leketyven som er lettest å ferske, er også den som er best kamuflert: skolen. Ikke skolen i seg selv, men det økte timeantallet. I dag har barna minst 1359 timer mer i grunnskolen enn det jeg hadde en gang på 70- og 80- tallet. Uansett hvor fort barna løper hjem fra skolen, har de ikke sjangs til å bruke så mye tid til lek som det min generasjon fikk. Dette er ikke bare tyveri, det er et alvorlig ran!

Det er viktig at PISA-resultatene ikke vipper oss av pinnen, og lurer oss til å ta fra de minste barna tiden til lek, kanskje burde vi heller gjøre en helomvending: gi dem tiden til lek tilbake. Barna trenger tid til lek også etter at de har blitt skolebarn, men leken må aldri ende opp som utelukkende kortere avbrekk og pauser fra skolefag. Leken trenger tid, og bare når den har tid kan barna gjøre det de er aller best til.

SFO, lekens siste skanse

Mens leketyvene herjer vilt, blir det enda viktigere at SFO får beholde sin tid og egenart. På skolefritidsordningen har barna tid, plass og lov til å leke. Alle som engasjerer seg i barns oppvekst, også dem som frykter PISA aller mest, bør heie på tiden til lek: de bør heie på skolefritid. Med press fra skjermtid, organiserte aktiviteter og skoletimer er kanskje SFO den frie lekens siste skanse.

Vi må forsvare barnas rett til å gjøre det de er aller best til. Barn er rett og slett eksperter, ingen kan leke som dem!