De som står nærmest, rammes hardest

Når vold og trusler i skolen kommer på dagsordenen, handler samtalen ofte om lærerne. Det er forståelig. Lærerne er den største yrkesgruppen i skolen, og de har sterke organisasjoner som løfter saken. Samtidig risikerer vi da å overse de ansatte som oftest står nærmest når en situasjon oppstår.

I 2025 la Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) fram en studie av vold og trusler mot ansatte i norsk skole, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Et av funnene gjelder hvem som er mest utsatt.

Intervjuene ga inntrykk av at de mest utsatte er de som jobber tettest på elever med særskilte behov. Spesialpedagoger, assistenter og andre som jobber tett med disse elevene, ser ut til å være særlig utsatt. Funnet bygger på intervjuer og er ikke målt i spørreundersøkelsen.

Tidligere forskning har vist det samme. Mellom 70 og 80 prosent i disse gruppene hadde opplevd vold eller trusler, mot rundt halvparten av dem som bare underviser. Dette er ofte de ansatte som følger elevene med størst behov gjennom dagen, også i overgangene mellom aktiviteter og i situasjoner der de er alene med eleven. Nærheten til eleven er en viktig del av jobben deres, og den gjør dem samtidig mer utsatt.

Mange hendelser utløses av helt vanlige krav i skolehverdagen, som en beskjed om å rydde, en PC som skal legges bort eller et nei. For en elev med store vansker med regulering eller kommunikasjon kan et alminnelig krav bli en utløser. Det gjør ikke hendelsen mindre alvorlig for den som rammes. Det viser at risikoen henger sammen med hvordan arbeidet er organisert, og dermed er et ansvar for arbeidsgiver.

Når vold og trusler blir et spørsmål om hva den enkelte voksne tåler, flyttes oppmerksomheten bort fra det regelverket krever. Arbeidsgiver skal kartlegge og risikovurdere forhold som kan føre til vold og trusler, sette inn forebyggende tiltak, sørge for opplæring og følge opp ansatte som har vært utsatt for hendelser. Det følger av forskrift om utførelse av arbeid, kapittel 3A.

I praksis betyr det blant annet tilstrekkelig bemanning rundt de mest krevende elevene og opplæring som er tilpasset elevgruppen. Arbeidsmiljøloven gjelder likt for assistenten og lektoren.

NIFU fant også et gap mellom ledere og ansatte. Mellom 75 og 85 prosent av skolelederne mener de ansatte har god kompetanse i å håndtere og forebygge vold og trusler. De ansatte selv gir et mer nyansert bilde. Mange opplever at kursene de har fått, ofte i å håndtere situasjoner som allerede har eskalert, er for generelle og treffer dårlig for elever med sammensatte behov. Flere beskriver hverdagen som brannslukking. Det de etterlyser mest, er verktøy for å forstå og forebygge før situasjonen kommer så langt.

Gapet viser trolig at ledere og ansatte ser ulike deler av det samme bildet. Ledelsen ser rutinene og kursoversikten. De ansatte ser hva som skjer på grupperommet når en situasjon drar ut i tid. For at tiltakene skal virke i praksis, må de ansattes erfaringer telle med når risikoen vurderes og opplæringen planlegges.

NIFU peker også på hvorfor det ofte er disse ansatte som står nærmest. Skolelederne forskerne snakket med, forteller at de ikke kunne ansette nok kompetente medarbeidere innenfor budsjettene de hadde. Konsekvensen var at det ofte var assistenter som jobbet tettest på elevene som kunne utagere med vold og trusler.

Rapporten understreker samtidig hvor viktig det er å kjenne elevene godt. En assistent forteller at det handler om å unngå å trigge eleven, og en annen ansatt beskriver at man ikke alltid rekker å få beskjed om hvilke elever som har triggerpunkter. Det gjør det særlig vanskelig for vikarer. Stabil bemanning og god overføring av kunnskap om enkeltelever er derfor en del av det forebyggende arbeidet, og det er arbeidsgiver som må legge til rette for det.

Neste gang vold i skolen kommer opp, bør assistentene, fagarbeiderne og miljøarbeiderne være med i samtalen. De har krav på opplæring og oppfølging på lik linje med alle andre voksne i skolen, uavhengig av tittel.