Året var 1966. Bergen hadde akkurat avviklet sin sporveistrafikk. Et tjuetalls vognsett var dumpet i Byfjorden. I Oslo hadde bystyret vedtatt at trikken og trolleybussene skulle fjernes fra hovedstadens gater innen 1975. Moderne dieselbusser skulle overta.

Det året ble Lokaltrafikkhistorisk forening stifta. Målet var å ta vare på det «gamle skrotet» før alt forsvant. I dag driver foreningen Sporveismuseet i en bevart vognhall fra 1913, et par kvartaler fra Majorstuen stasjon.

Renessanse for trikken
Oljekrisa i 1973 sparket beina under fornyingsplanene i Oslo mens det fortsatt var en liten reserve av trikker igjen.

– Sporvognen fikk sin renessanse, og de fleste innser i dag at det var en dum idé å fjerne trikken. Men den gangen skulle alt gammelt byttes ut og kastes, sier en av ildsjelene, Tom Arne Nygaard. Han har vært med siden Lokaltrafikkhistorisk forening opprettet Sporveismuseet i 1975.

Fagbladet møter Nygaard og styreleder for Lokaltrafikkhistorisk forening, Espen Riis Andersen, på Sporveismuseet. Vognhallen eies av Oslo kommune, leia betales av Ruter. Resten gjøres på frivillig basis. Foreningen har 480 medlemmer; noen er rekruttert blant sporveisansatte, andre er sporvognsfrelste utenfra. De har lykkes i å ta vare på sporvogner og busser fra alle sporveishistoriens epoker.

Bevarer historien
Få kan sporvognens historie som Tom Arne Nygaard. Han er født og oppvokst i Storgata i Oslo med trikken rett utenfor stueveggen. Som deltidsansatt vognfører i studietida på midten av 70-tallet ble han med i foreningen og startet opp museet på Majorstua.

– En bærebjelke i bysamfunnet, er Tom Arne Nygaards beskrivelse av sporveier.

– En sporvogn kan ta unna 2,8 kilometer med bilkø. Det er sannsynligvis det mest effektive bytransportmiddelet som er oppfunnet.

– Uten trikken ville det vært et komplett trafikkaos. De som bruker kollektivtransport, har skjønt det, trolig også mange av dem som sitter i hver sin bil, men jeg er ikke like sikker på om politikerne har skjønt det fullt ut. Det er et tankekors at det ikke fins noen overordnet utbyggingsplan for sporveiene i Oslo, bemerker Nygaard.

Var på hugget
Nygaard kan historien på rams, helt siden de første hestedrevne sporvognslinjene åpnet i Oslo i 1875.

– På det meste hadde Kristiania Sporveisselskab 260 hester. Kun Forsvaret var en større hesteeier. I 1894 var Oslo den første byen i Skandinavia som etablerte elektrisk dreven sporvogn. Da tok sporveien av som folketransportmiddel, forteller Nygaard.

Bussen kom inn i bytransporten på 1920-tallet. I løpet av 60-tallet forsvant sporveiene fullstendig mange steder. Stockholm kvittet seg med sine i 1967, København fulgte etter i 1972. I Storbritannia, Frankrike og Italia forsvant sporveiene nesten fullstendig.

– Siden 1980 er sporveier gjenetablert de fleste steder. Mange byer opplevde et kaotisk trafikksystem etter at trikkene forsvant. Gjeninnføring av sporveier var det som skulle til for å rydde opp i bytrafikken, forteller Nygaard.

30 besøkende – på en god dag

Sporveismuseet er kåret til landets nest morsomste museum, men besøkstallet er det laveste i hele hovedstaden.

– Vi har nok litt å gå på innen markedsføring, medgir styreleder Espen Riis Andersen og Tom Arne Nygaard. Knappe 3384 mennesker fant veien til den gamle Vognhallen i fjor.

Det er det laveste besøks­tallet av alle museer i hovedstaden, men det skyldes definitivt ikke innholdet i museet. Her er alt fra barndommens trikker og busser til vogner du ikke ante at en gang var oppfunnet. Her er bussen Leif Juster kjørte i filmen Bussen. Og mange med nettopp det spesielle varemerket: Den eneste igjen i sitt slag.

Og så godt som alt fungerer. – Det er et mål for oss at utstyret også skal kunne brukes, forteller styreleder Espen Riis Andersen. Med jevne mellomrom tar museets vognførere ut trikker eller busser og kjører historiske omvisningsturer i byen.

Men fortvil ikke om du ikke har fått oppleve museet. Det blir bare bedre. Nå er laget med frivillige sporveisentusiaster

i gang med å fornye presentasjons­metodene. Museet skal bli moderne.

– Vi har innsett at papirplakater med kronologisk informasjon ikke er like spennende i dag som for 25 år siden. Det byttes nå ut med dataskjermer rundt om i hele utstillingen. Da får vi en mer fleksibel måte å presentere historien på. Vi skal blant annet legge mer vekt på høydepunkter i historien, forteller de.