Arbeiderbygda sliter med rus og psykiatri: Slik jobber Heidi og gjengen for å hjelpe best mulig

 KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

– Det er vanskelig å si om vi har mer rus enn andre kommuner, men det er mye synlig rus i bygda, sier Heidi Bakke.

Hun er avdelingsleder i Enhet for livsmestring og har tatt imot Fagbladet for en prat om arbeidet med rus- og psykiatri (ROP) i Vennesla kommune. Rundt bordet i toppen av helsehuset sitter også tre fagfolk som jobber direkte på feltet. Miljøterapeut Kenneth Myren Bakken, miljøarbeider Helen Christin Haug og miljøterapeut Jarle Hammen.

FAGFOLK: Fra venstre avdelingsleder i Enhet for livsmestring Heidi Bakke, miljøterapeut Kenneth Myren Bakken, miljøarbeider Helen Christin Haug og miljøterapeut Jarle Hammen.

Kathrine Geard

Arbeiderbygd

Utenfor panoramavinduet bak dem ruver det som i 126 år var Hunsfos Fabrikker i landskapet. Sammen med Vigeland Brug formet Hunsfos i sin tid Vennesla til et industrisamfunn der arbeiderbevegelsen sto sterkt.

I glansdagene på 1950-tallet jobbet hele 1106 mennesker i papirfabrikken, men i 2011 var det slutt og 120 ansatte mistet jobben. I dag er det gamle industriområdet en moderne næringspark med en miks av små og store bedrifter. Men industri er fortsatt en hovednæring gjennom bedrifter som Huntonit, Norgesplaster med flere.

Fagfolkene beskriver kommunen som et ganske alminnelig sted, selv om de altså har noen problemer å hanskes med.

Synlig rus er en ting. De sosiale utfordringene er sammensatte, og sørlandsbygda skiller seg litt ut på enkelte levekårsområder. I kommuneplanen går det blant annet fram at det har vært en økning i andelen yngre mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet, at kommunen har flere innbyggere med utviklingshemming, flere uføretrygdede og et høyere antall brukere under 66 år med hjemmetjenester enn landsgjennomsnittet. Det er også et faktum at Vennesla er overrepresentert når det gjelder tilfeller av innbyggere som i seinere år er dømt til tidsbestemt tvungent psykisk helsevern.

ARBEIDERBYGD: Hjørnesteinsbedriften Hunsfos Fabrikker, som formet Vennesla til et industrisamfunn, dominerer fortsatt landskapet, men er i dag en næringspark.

Kathrine Geard

Da Fagbladet på forhånd spurte kommunalsjef for helse og omsorg Ragnhild Bendiksen om grunnene til alt dette, hadde hun ingen sikker forklaring.

– Rotårsaken er vanskelig å vite, men Vennesla tiltrekker seg nok en del folk med utfordringer fordi det er billigere bo her enn i byen.

Samtidig skiller også Agder som helhet seg ut på noen levekårsindikatorer. Blant annet er det flere unge på trygd og flere med psykiske helseplager. Større sosial aksept for å være på trygd og regionens religiøse særpreg kan være forklaringsfaktorer, trodde kommunalsjefen. Mange toneangivende menigheter i et lite samfunn kan for noen føles tyngende og trangt.

– Om Agder er bibelbeltet, er Vennesla beltespenna.

Økt rusmiddelbruk blant unge

Beltespenna ligger 18 kilometer innover i landet fra Kristiansand, teller snaut 15.000 innbyggere og har to tettsteder: Skarpengland og administrasjonssenteret Vennesla, der også helsehuset holder til. Politiet har sett en generell økning i rusbruk og da helst blant unge som tester ut hasj og kokain.

 – Jeg opplever at holdninger knyttet til rus har endret seg blant unge. Nå virker det som om det er det mer normalt å ruse seg på kokain på en fest blant ungdom enn det var for tidligere generasjoner, sier miljøterapeut Kenneth Myren Bakken. 

Kommunens ROP-tilbud er differensiert. En oppfølgingstjeneste som jobber ambulerende ut i kommunen med rus, psykisk helse og habilitering. Oppfølgingstjenesten gir tjenester i form av punktoppfølging til de som bor i egen bolig.

{f1}

Godt bemannet bolig

Den andre delen er en døgnbemannet fellesbolig for rus og psykisk helse. Personene skal både ha behov for tjenester, og må ville ta imot tjenester for å få tildelt bolig der. Bemanningen i den døgnbemannede boligen beskriver miljøterapeut Jarle Hammen som god. Personalet er delt i to primærteam. Det gir mer kontinuitet og er mindre sårbart for fravær. Oppfølgingen den enkelte får tilbud om gis etter behov og ønsker fra den enkelte beboer. Det er et gjennomgående fokus på brukermedvirkning.

– Hva er målet for arbeidet dere gjør?

– Det er individuelt. Noen kan komme til at de ønsker rusfrihet og jobber for det, andre er i aktiv rus. Personalet tilbyr motivasjons- og støttesamtaler der blant annet motivasjon til rusfrihet kan være et tema. Det handler om å trygge dem mest mulig og skape økt livskvalitet i hverdagen deres og i boligen, forklarer Hammen.

HELSEHUS: Heidi Bakke, Helen Christin Haug, Jarle Hammen og Kenneth Myren Bakken utenfor helsehuset der ROP-tilbudet i bygda administreres.

Kathrine Geard

Gylne øyeblikk

Alt som skjer i bofellesskapet, er frivillig.

– Som ansatt må man gjerne ha ambisjoner for hva man ønsker å få til, men det handler også om små seire. Som å få til mindre endringer, skape litt mer struktur i hverdagen og å bygge på relasjoner.

Hammen trekker fram at de har et spesielt fokus på ernæring, og lager et gratis måltid om dagen til beboerne. I tillegg deler de ut mat og hjelper med å lage mat til dem som ønsker det. Dette arbeidet er viktig både ernæringsmessig og psykososialt og for den somatiske helsen.

– Det er ikke nødvendigvis alt som lar seg planlegge lang tid i forveien, og man må derfor evne å være fleksibel og gripe de gylne øyeblikkene.

Suksesshistoriene finnes, men der langt mellom dem i denne enden av rusomsorgen.

Tett oppfølging        

I det ambulerende teamet er det også god bemanning. Noen ansatte jobber dag, kveld og helg, resten er dagarbeidere. Miljøterapeut Kenneth Myren Bakken sier livskvalitet og livsmestring er det overordnede målet for arbeidet med dem som sliter med mer varierende grad av rus- og psykiske helse. Vanlige oppgaver er å koordinere tjenester, samarbeide med Nav, lege og andre tjenester.

– Vi hjelper dem til å få den hjelpen de trenger på veien til bedre helse og livskvalitet, sier Bakken.  

Det handler ofte om støttesamtaler og veiledning, men også praktisk bistand. De ansatte har lister med egne brukere som de følger opp på ulike måter. Miljøterapi starter med å bygge en god relasjon som etter hvert kan munne ut i dialog om og hjelp til avrusing.

Miljøterapeut Kenneth Myren Bakken

Kathrine Geard

Motiverer og støtter

Miljøarbeider Helen Christin Haug forklarer at de følger opp både før, under og etter behandling. Arbeidsoppgavene varierer veldig ut fra hvem og hvor brukerne er i prosessen. Det er en frivillig tjeneste, og brukerne skal være delaktige.

– Vi er tett på dem hele tida. I fengsel, eller i behandling, hjemme hos dem eller de kommer hit til helsehuset. Det beste ved min arbeidsplass er kanskje det at jeg er litt overalt.

De er en oppsøkende tjeneste, og veldig mye dreier seg om motivasjon. Ikke bare til rusfrihet.

– Vi jobber veldig mye med hele mennesket og deltar i hele livet til den det gjelder. Vi har heller ikke noe tak på hvor lenge vi skal følge noen opp, sier Haug, og peker på at en person som har fått et greit liv etter fullført behandling, kan støte på nye vanskeligheter som gjør at de igjen må sette inn tiltak.

Feltsykepleie

I fjor høst utvidet oppfølgingstjenesten lavterskeltilbudet sitt og startet prosjekt feltsykepleie. Det innebærer at de deler ut gratis brukerutstyr til rusavhengige. Samtidig gir de veiledning og hjelp til å søke tjenester, tilbyr kondomer og stell av sår, eller henvisning til hepatitt C-kur og så videre.

– Vi ser at vi har fått bedre kontakt med brukere. Noen med utfordringer knyttet til rus og psykisk helse har vanskelig for å ta kontakt med kommunehelsetjenesten. Men gjennom dette tilbudet har mange av dem vi har slitt med å komme i posisjon til faktisk begynt å oppsøke oss. Og det er en veldig god ting, sier Haug, og forteller at mange stikker innom bare for å ta en kopp kaffe og snakke litt om utfordringene i livet.

Deler ut brukerutstyr

Da de startet å dele ut gratis brukerutstyr, fikk hun spørsmål om det ikke var problematisk å gjøre det for en tjeneste som skal hjelpe folk til rusfrihet.

– Nei, jeg synes faktisk ikke det. For en person som har ruset seg i 40 år og trolig ikke vil få et rusfritt liv, så handler det egentlig bare om å sørge for at de iallfall kan unngå en del sykdommer. Slippe hepatitt, slippe hiv, og slippe at brukerutstyr florerer overalt fordi vi har en panteordning. Det er absolutt fornuftig politikk som jeg brenner for.

Miljøarbeider Helen Christin Haug

Kathrine Geard

Heidi Bakke, som tidligere jobbet på infeksjonsposten på sykehuset, skyter inn at de der fikk inn pasienter med komplikasjoner etter bruk av urent utstyr.

– Vi må tenke at deres livskvalitet er det aller viktigste. Men utdeling av brukerutstyr har også samfunnsøkonomiske fordeler, sier Bakke og peker på at færre trenger behandling og innleggelse på sykehus.

Åpen gruppeterapi

Miljøterapeut Bakken understreker at det er brukerne som skal definere målet selv om de ansatte selvsagt vil fremme rusfrihet. Et nytt system der brukerne kan vurdere arbeidet oppfølgingstjenesten gjør overfor dem er akkurat tatt i bruk.

– ­Det gjør at vi blir ekstra skjerpet for vi ønsker jo dem alt mulig godt. Hvis de har feedback, så må vi hele tida lytte og lære for å bli enda bedre miljøarbeidere, sier Bakken, som også nevner at de har en mestringsgruppe som møtes en gang i uka. Det er menn og kvinner i ulike aldre, og gruppeterapien handler om å dele og være åpne og ærlige.

– Også vi miljøarbeidere som er med i mestringsgruppa, deler ting. Det er med på å skape tillit og ærlighet, for da er vi alle på lik linje. 

Frustrerende mangler

For Jarle Hammen og hans kolleger er det andre faglige utfordringer. Det tverrfaglige samarbeidet med blant annet politi, andre linjetjenesten, FACT og Nav er i all hovedsak veldig bra. Men tilfeller med mangelfull informasjonsflyt kan være en kilde til frustrasjon. (FACT-team er fleksibel oppsøkende behandling og en samhandlingsmodell mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen). Det gjelder særlig behandlingen av dem som kommer ut i kommunen som er dømt til tidsbestemt særreaksjon og overføring til tvungent psykisk helsevern.

– Vi har kanskje ikke alltid den samme forståelsen av lovverket, og hvordan det skal fungere og utøvelsen av det, sier Hammen.

Miljøterapeut Jarle Hammen

Kathrine Geard

Han peker på at vurdering av utskrivelse fra sykehuset til åpen omsorg i kommunen, og oppsummering etter gjennomført dom, i all hovedsak foregår mellom sykehuset og statsadvokaten.

– ­Kommunen er ikke invitert rundt det bordet. Men det er vi som har den største erfaringen med personen. Det er vi som har hatt personen ute i kommunen, og oppfølging i det daglige. Det er veldig frustrerende.

Positiv til lovendring

Det var etter en lovendring i 2016 at personer som begår gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art kan idømmes tidsbestemt overføring til psykisk helsevern. Hammen hadde stor tro på at loven kunne bidra til at både samfunnet og personen ble bedre ivaretatt, men føler at det meste er som før. Det skyldes blant annet at kommunen har ikke de rammer og tvangshjemler som spesialisthelsetjenesten har til rådighet.

– Det er frustrerende når det begås kriminalitet av en person som er dømt og som bor ute i kommunen. Det er uheldig for samfunnsvernet og for den enkelte. Skal vi gi personene det gjelder en reell mulighet må det aktuelle lovverket utøves på en slik måte at det faktisk oppleves som normativt.

• Se hvordan psykiateren mener vi bør ta var på de aller sykeste og mest utagerende pasientene

Rabalder i bygda

Da bofellesskapet ble etablert i 2020, var det store protester i nærmiljøet og en rekke negative presseoppslag underveis og i etterkant. 

– Påvirkes dere som fagpersoner av turbulensen rundt ROP-boligen i lokalsamfunnet?

– Jeg var med i planleggingen av boligen i begynnelsen, så jeg har kjent litt på det hele veien. Jeg har kjent at det har gjort noe med meg absolutt, sier Hammen.

– På den ene siden kan man forstå uroen ut fra det utgangspunktet folk har, men det har vært tungt og langt mer voldsomt enn man kunne forestille seg. En ting er motstanden som har vært ute i samfunnet, men det har også vært utfordrende å gå på jobb.

Stigmatisering

Heidi Bakke kan og kjenne på en frustrasjon mot stigmatiseringen som skyllet mot rus og psykisk helse.

– Dette er jo mennesker som bærer på ting som vi aldri kan forestille oss. Rus- og psykiatri er sykdom og ikke dem som mennesker. Jeg skulle ønske at folk i mye større grad kunne se mennesket bak.

NEDBYGD PSYKIATRI: Kommunene har fått flere og flere oppgaver. Det merker Kenneth Myren Bakken, Jarle Hammen, Helen Christin Haug og Heidi Bakke i Vennesla veldig godt.

Kathrine Geard

I en liten bygd som Vennesla kan personer som har utfordringer knyttet til rus og psykisk helse være kjente navn. Ting som blir sagt kan påvirke hvordan man ser på personer.

– Jeg har vært heldig som har fått lov til å bli kjent med mange ulike mennesker i jobben min. Når du blir kjent med hele mennesket, blir du glad i dem, sier Hammen.

Flere syke ute i kommunene

Nedbygging av psykiatrien og flere reformer har gjort at kommunene har fått flere og flere oppgaver. Det merker de godt i Vennesla.

– Når spesialisthelsetjenesten bygger ned, så må vi behandle flere i kommunen. Pasientene kommer fortere ut, og er ikke stabiliserte. Det er klart det skaper store utfordringer for oss. Ikke minst når de er i kommunen på frivillig basis i åpen omsorg, og vi ikke kan ramme dem inn med sånn som man kan i spesialisthelsetjenesten, sier Heidi Bakke, som får følge av Hammen:

– Vi ser jo flere syke og alvorlig syke i kommunen. Jeg forstår at sykehusene med få sengeplasser må prioritere, så man må peke lenger opp. Sentralt at det er noen som systematisk bygger ned psykiatrien.