– Byens hjerte har sluttet å slå, sier drosjesjåføren som tar oss den drøye kilometeren fra flyplassen og inn til sentrum av Maniitsoq.

For 30 år siden var Maniitsoq en blomstrende fiskehavn og et sentrum for fangstfolket i de omkringliggende bygder. Nå duver en enkelt fiskebåt i havnen, og i den store bygningen der fiskefabrikken lå, er til og med fiskelukta borte.

Siden fiskeriene tok slutt, har de fleste gode kurver pekt nedover: Ungdommen flytter ut for aldri å komme tilbake, arbeidsløsheten er over 30 prosent, de sosiale problemene øker, og verst av alt: Følel­sen av at det ikke fins en vei ut av elendet griper mer og mer om seg.

Over alt er det den samme melodien: Byen har gått i stå. Noe må skje.

Barna lider
Glade barn i lek i skolegården gir håp om at det fins ei framtid i Maniitsoq. De ansatte på Atuarfik Kilaaseeraq, byens barne- og ungdomsskole forteller en annen historie.

– Stemningen i byen er nedtrykt, mange er arbeidsløse, og vi har mange barn som lider under dette, sier skolens inspektør Elna Heilmann. Hun fortsetter:

– Bare halvparten av elevene som går ut av tiende klasse på byens ungdomsskole fortsetter på videregående, og over ti prosent av avgangselevene blir bare gående uten å gjøre noe.

Håpet er lysegrått
Mange av Maniitsoqs 2800 innbyggere håper at aluminiumsgiganten Alcoas ambisiøse planer skal bli en realitet. Kort fortalt er det å bygge opp et aluminiumssmelteverk som kan gi jobb til 900 mennesker når det står ferdig. I anleggsfasen, som antas å ta fem år, er det snakk om jobb til 3000.

Om anlegget blir en realitet er foreløpig usikkert, men mange mener at byen ikke har noe valg. En av dem er Jens Møller, leder av Maniitsoqs ervervs­råd. Den røslige dansken har oppgaven med å få i gang ny næringsvirksomhet i byen.

– Vi jobber ut fra to alternativer: Én at Alcoa kommer. To at Alcoa kommer, men at det tar lang tid.

Smøretur for ungdommen
Da Alcoa-planene kom på bordet i 2007, var det snakk om å starte anleggsarbeidet innen to år. Nå er det foreløpig utsatt til 2013. I mellomtida står alt annet på vent – mens det jobbes hardt i kulissene.

Sist sommer var byens tiendeklasse på «smøretur» til Alcoas anlegg på Island, alt betalt av Alcoa.

En av de unge som foreløpig har valgt å bli, er Bjørn Kreutzmann (21).

– Jeg håper det blir noe av planene. Nå skjer det ingen ting her, sier den unge bakeren.

Tøft å gi motstand
Men langt fra alle tror at et gigantisk smelteverk vil være redningen for det tidligere fangst- og fiskersamfunnet. Bjarne Ababsi Lyberth leder motstandsgruppa mot aluminiumsverket.

– Vi beskyldes for å være mot utvikling fordi vi er motstandere av aluminiumsverket. Men vi tror på en mer bærekraftig satsing i mindre skala om Maniitsoq skal være et levende samfunn i framtida.

– Problemet er at så lenge Alcoa-planene er uavklarte, er det umulig å få støtte til å utvikle alternative prosjekter.

Dumper lønningene
Noe av det som nå gir næring til motstanden, er Alcoas krav om at de skal bruke kinesiske arbeidere som jobber langt under minstelønn i anleggsfasen.

Her setter Jess G. Berthelsen, leder i SIK (Grønlands LO) foten hardt og bestemt i bakken.

– Det er en tidsindstilt bombe. Sier vi først ja til Alcoa, vil andre virksomheter komme og kreve samme dårlige avtaler når oljeproduksjon og gruvedrift starter, sier Jess G. Berthelsen.

– Enten skal arbeiderne ha tarifflønn, ellers får de holde seg borte, sier fagforeningslederen.