UNIKT PAR: Kjæresteparet Øystein Norstad og Anniken Liberg Berg eier hver sin leilighet i dette borettslaget.
Werner Juvik
Bare en av ti utviklingshemmede eier egen bolig
Kjærlighet i egen leilighet: Øystein og Anniken er ikke som alle andre utviklingshemmede
Kjæresteparet Øystein og Anniken tilhører en liten gruppe utviklingshemmede som eier sin egen bolig. Foreldrene mener de sitter på nøkkelen til framtida.
marte.bjerke@fagbladet.no
Øystein Norstad (29) ber oss ta av oss skoa. Mandag er vaskedag.
{o}
Werner Juvik
«Jeg kjøpte den for en og en halv million, tror jeg.»
«Vi trives her på Felles Framtid.»
{/o}
Vinylen skinner i den 50 kvadratmeter store leiligheten med takhøyde på fire meter, moderne innredning og gjennomgående lysinnslipp.
Norstad har ni gode naboer i borettslaget i Stange kommune, der han og de andre utviklingshemmede eier leilighetene sine selv.
LYST OG LUFTIG: Anniken Liberg Berg sammen med pappa Pål Henning Berg i hennes leilighet.
Werner Juvik
Rundturen som omfatter soverom, bad og åpen stue- og kjøkkenløsning er fort unnagjort, mens Norstad forteller om hverdagen med jobb på Åkershagan opplærings- og aktivitetssenter i Stange. Her snekrer han fuglebrett, benker og bord for salg i butikken Ellemelle, vever tepper – et av dem henger på veggen ved siden av sofaen – og så er det håndballen på Storhamar, da. En sjelden gang har han tid til å stikke innom barndomshjemmet.
– Jeg liker å være sammen med mine flotte foreldre, forsikrer han med et blikk mot mamma Merethe Klæboe, som har vært en av pådriverne bak bygningen vi står i.
{f1}
– Bekymringsfulle utviklingstrekk
Det tydeligste tegnet på at beboerne trives her er at de heller vil tilbringe tida i egen leilighet enn hjemme hos foreldrene, mener Klæboe.
SPREK ARKITEKTUR: Tre forslag kom inn i arkitektkonkurransen da Felles Framtid skulle bygges. Det var bred enighet om å gå for det som lå lengst unna institusjonsestetikken, ifølge Pål Henning Berg og Merethe Klæboe.
Werner Juvik
Mange utviklingshemmede bor ufrivillig hjemme til langt opp i voksenalder. Boligmangelen i denne gruppa er stor og kun ti prosent eier sin egen bolig. Til sammenligning eier 80 prosent av den øvrige befolkningen hjemmet de bor i.
Reformer, utredninger(*2) og forankring i menneskerettighetene(*1) har ikke bidratt til en bedre bosituasjon for utviklingshemmede i Norge.
Professor Jan Tøssebro har siden 80-tallet viet karrieren til samfunnsvitenskapelig forskning om funksjonshemning. Han har forsøkt å finne svar på hvordan det ser ut der politikken treffer bakken og mener utviklingen på mange områder har gått feil vei.
BEKYMRING FOR BOLIG: Jan Tøssebro.
NTNU Samfunnsforskning
– Det har vært noen veldig bekymringsfulle utviklingstrekk. Det ene er boligøkonomien til utviklingshemmede: Økte husleier sammen med redusert eller totalt bortfall av boligstøtta, sier Tøssebro.
{f4}
Bofellesskapene er også blitt større, stikk i strid med HVPU-reformen, statlige og politiske føringer. Men på ett område svinger pendelen i riktig retning, ifølge professoren: Flere eier sin egen bolig.
– Fra staten legges det mer tyngde i de ordningene som har eksistert lenge, men som folk har vært utrygge på om er gode nok. Det foregår også en policy-endring i kommunene. Mange kommuner tenkte at det å eie selv var å «snike i køen», mens de i dag i større grad ønsker eierskap velkommen. For noen er nok dette en måte å løse plassmangel på, sier Tøssebro.
{f2}
Skepsis i kommunen
I borettslaget Felles Framtid har ti beboere realisert drømmen om å eie egen bolig, men ikke uten hindringer. Kommunens skepsis var en av dem. Åtte år skulle det ta fra ideen ble sådd til bygget sto ferdig 1. april 2016.
På rådhuset i innlandskommunen kan kommunalsjef for helse og mestring Tove Nordli Selnes bekrefte at det regjerte en viss skepsis før første spadetak ble tatt.
– Dette var nytt, det var ikke mange andre som hadde gjort det før oss. Vi hadde ingen erfaring med det, forklarer hun.
ETISKE VURDERINGER: Kommunalsjef for helse og mestring i Stange kommune, Tove Nordli Selnes.
Privat
Kommunalsjefen syntes også at prioriteringen av tjenestene ble etisk krevende: Så snart boligen sto der, hadde beboerne krav på kommunens omsorgstjenester.
– Mens andre med store behov kom lenger ned i en prioriteringsrekkefølge, sier Selnes.
Alle utviklingshemmede har krav på omsorgstjenester, uavhengig av hvor og hvordan de bor. De som bor hjemme hos foreldrene, får ofte pleie av familien. Dermed er de ikke en utgift på kommunens helse- og omsorgsbudsjett. Noen av disse står i kø til å få leilighet i et bofellesskap.
– Hvordan opplever du at Felles Framtid fungerer i dag?
– Min oppfatning er at det fungerer veldig bra. Jeg oppfatter at de som bor der er fornøyde, samarbeidet med foresatte og verger fungerer bra, og jeg oppfatter at det fungerer bra for de ansatte, sier Selnes.
Hun avviser ikke at kommunen vil ta større del i denne typen prosjekter i framtida. Men enn så lenge må initiativet komme fra og jobben gjøres av foreldrene.
– Det som er viktig for kommunen er at vi er delaktig i prosjektet, slik at vårt ansvar som arbeidsgiver blir ivaretatt. Leie eller eie er ikke viktig for oss. Det er kvaliteten på tjenestene, boligen, og gode arbeidsforhold for våre ansatte vi er opptatt av, poengterer Selnes.
Over 100 søknader
Aprilsola tar forsiktig tak i de store vindusflatene i fellesrommet på Felles Framtid.
{o}
Werner Juvik
Avdelingsleder Marthe Thorsen Lande ser mot hagen.
Bare litt tålmodighet nå så kan de sitte ute og føle at de har et forsprang på ferien.
Werner Juvik
Lande har jobba her siden bygget sto ferdig.
Hun syntes det var inspirerende å være med på å starte noe nytt.
{/o}
Det var hun ikke alene om. Over 100 søknader kom inn på de rundt ti stillingene i 2016.
Selv om oppgavene til de ansatte er de samme som i en kommunal bolig, er likevel Felles Framtid litt annerledes. Noe av det de har lagt vekt på er balansen mellom beboernes alenetid og det å dyrke fellesskapet. Beboerne rullerer på å lage mat, og med langbordet som midtpunkt i fellesrommet fungerer måltidene som magneter på dem som bor her.
Henning Hansen er en erfaren helsefagarbeider. Han har jobba i andre bofellesskap der fellesskapet nesten har vært fraværende.
SAMMEN: Fokuset på felleskap betyr mye, både for beboere og ansatte, ifølge helsefagarbeider Henning Hansen.
Werner Juvik
– Mange steder er brukerne mest på sitt eget rom. Miljøet blir veldig bra her, når alt er bygd rundt måltider, det å kunne drikke kaffe og se på TV sammen, sier Hansen.
Også de ansatte nyter godt av fellesskapstanken. De jobber tettere på hverandre, forteller helsefagarbeideren.
– Her er hele gjengen sammen, sier Hansen om hvordan ansatte og beboere forholder seg til hverandre.
– Trenger ikke være rik
Det er flere av de ansatte som har jobba her siden åpningen i 2016. Men i åtte år før beboerne kunne invitere til innflyttingsfest la foreldrene ned et nitid arbeid. Da de fikk kommunen med på laget, åpnet muligheten seg for å søke støtte fra Husbanken(*3) som ga lån og tilskudd til å oppføre bygget. Lånet ble overført på beboerne da borettslaget sto ferdig. Det var en forutsetning at den økonomiske belastningen ikke var større enn at de kunne håndtere det.
GOD STEMNING: Øystein og Henning i sofaen i fellesrommet.
Werner Juvik
Et annet viktig prinsipp er at kun konsumprisindeksen(*4) ligger til grunn for verdistigningen, slik at andre med utviklingshemming har råd til å kjøpe seg inn hvis noen må selge.
Interessen for bygget har vært stor, og i kjølvannet har det vært mumlet om «sniking i køen» og «rikmannsprosjekt».
– Det er det ikke, sier Merethe Klæboe bestemt.
{f3}
Styreleder og pappa Pål Henning Berg forteller at byggeprosessen har vært krevende, men at det ikke har vært økonomiske muskler som har ført dem i mål.
– Engasjementsmessig må man være ressurssterk, men du må ikke være rik for å ha engasjement, sier Berg.
Han mener Felles Framtid burde inspirere flere i Kommune-Norge.
– Hadde jeg vært kommunen, ville jeg hatt mange flere sånne prosjekter. Da kunne jeg brukt pengene på andre prosjekter enn å binde kapitalen i svære bygg som koster en del å vedlikeholde.
Bygningen er nå borettslaget sitt ansvar. Kommunen står kun for tjenestene til beboerne.
En bekymring mindre
Å bekymre seg for barna er alle foreldres lodd, men for mødre og fedre til barn med utviklingshemming ligger bekymringen som en konstant grunntone gjennom livet. Borettslaget har gjort den litt svakere.
{o}
60/60
Werner Juvik
«Å eie bolig betyr at sønnen min ikke kan tvangsflyttes til et annet bofellesskap.»
{/o}
– Fordi kommunen mener det er hensiktsmessig eller som noen sier, at de skal «optimalisere tjenestetilbudet». Hva nå enn det måtte innebære, sukker Klæboe:
– Jeg vet at han får lov til å bo her så lenge han kan.
Mestring, selvfølelse og trygghet er andre ord hun bruker for å forklare hva det innebærer for sønnen Øystein å eie boligen sin.
– Og så er vi beskytta på den måten at hvis det skal komme inn noen andre her, så skal det være av samme karakter og funksjonsart. Det er nedfelt i borettslagets vedtekter. Det kan for eksempel ikke flytte inn noen med rusproblemer. Dette skaper forutsigbarhet, sier Berg.
TRYGG FAVN: Ikke hvem som helst kan bli naboen til Anniken. Det er pappa Pål Henning glad for.
Werner Juvik
Viktigst er kjærligheten
Ute i hagen løfter Merethe Klæboe på en krukke og lar vannet renne ut. Snart skal livet bryte opp i det lille drivhuset som hagegruppa har sørget for. Helt fra starten har samarbeidet mellom ansatte og foreldre vært tett. Det har vært positivt og av stor betydning, mener Marthe Thorsen Lande.
– De kjenner barna sine best, sier avdelingslederen.
SPISETID ER SAMLINGSTID: Ved lunsjtider trekker beboerne inn i fellesrommet. Ved kjøkkenbenken står Olav Bugge Bakken.
Werner Juvik
På innsiden trekker beboerne ut av leilighetene og inn i fellesrommet. En liten gjeng setter seg rundt langbordet med helsefagarbeider Henning Hansen.
{o}
40/40
Werner Juvik
Øystein Norstad tar et godt tak rundt kompisen Tord Ringnes.
«Han har jeg kjent i 25 år, siden barnehagen.»
{/o}
Gjengen rundt spisebordet er på god vei gjennom brødskivene når Olav Bugge Bakken avbryter:
– Det er helt greit at dere intervjuer meg!
Bakken er også i mediebransjen, kan han fortelle, og har dessuten mye å formidle om livet her i Felles Framtid.
– Men det viktigste er kjærligheten, da, oppsummerer han om stedet der han bor – en taggete huskropp som stikker selvsikkert opp av jorda i et ellers anonymt norsk byggefelt.
*1 Artikkel 19 i FN–konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår at statene har plikt til å sikre at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».
*2 I november i fjor kom en ny stortingsmelding: St.meld. 8 «Menneskerettar for personar med utviklingshemming – Det handlar om å bli høyrt og sett». Her refererer regjeringen fra Hurdalsplattformen; de vil at flere skal få mulighet til å eie eget bosted. Og: «Personar med utviklingshemming skal ha like moglegheiter til å flytte ut av familieheimen når dei blir vaksne, til ein god bustad dei har valt sjølv. Regjeringa vil at det skal vere mogleg for fleire å eige sin eigen bustad.»
*3 Husbanken kan gi lån til kommuner og private aktører som skaffer utleieboliger for vanskeligstilte. Gi lån og/eller tilskudd til kommunen ved etablering av omsorgsboliger til leie eller eie. Kommunen kan også etablere borettslag og selge ut boligene. I tillegg til investeringstilskudd til kommunen kan Husbanken da gi lån til borettslaget (fellesgjeld).
*4 Konsumprisindeks viser endringer i prisene på varer og tjenester som kjøpes av husholdninger, sammenlignet med et basisår. Kilde: Store norske leksikon
Felles Framtid
• Borettslag for utviklingshemmede i Stange kommune med ti beboere. Ferdigstilt 1. april 2016.
• 10,75 årsverk. 14 fast ansatte i ulike stillingsstørrelser, i tillegg til helgevikarer og ferievikarer.
• Privat initiativ fra foreldre, samarbeid med kommunen. Fikk støtte av Husbanken. Beboerne eier sine egne leiligheter.
• Navnet Felles Framtid henspiller på at beboerne skal bygge en framtid sammen, bli hverandres familie.
• Beboerne og foreldrene møttes gjennom det private tilbudet Grobunn i Stange.
• Har en egen vennegruppe som står for ulike markeringer/fester i løpet av året.
Andre eksempler på folk som har bygd
• Det finnes flere eksempler på kommuner som har tilrettelagt for at utviklingshemmede skal kunne eie sin egen bolig. I Tromsø har de fra 2015 bygd boligklynger, der det er selveierleiligheter for denne gruppa.
• I Trondheim var det også et initiativ fra foreldre som fikk kommunen på banen med formål om å eie.
• I Bergen vedtok bystyret Boligløftet i 2020. Det skal etableres rundt 130 boliger for utviklingshemmede de nærmeste åra, noe kommunen regner med at vil fjerne boligkøen for denne gruppa. Kommunen samarbeider med utbyggere og foreldre.
• I Stjørdal har kommunen ganske nylig bygd et leilighetsbygg hvor beboerne kjøper seg inn i et borettslag. Flere utviklingshemmede har dessuten kjøpt leiligheter i ordinære leilighetsbygg og får tjenester av ambulerende team.
• I Brumunddal flytter sju utviklingshemmede inn i et splitter nytt borettslag i juni. Dette er finansiert ved at hver beboer har fått startlån fra Husbanken sammen med et tilskudd som følger med dette. I tillegg har prosjektet fått et lite kommunalt tilskudd og beboerne har noe egenkapital. Prosessen ble starta i 2020. Foreldrene gjorde avtale med en utbygger som hadde en tomt. Interessen for å besette stillingene har vært stor: 178 søkere på 19 stillinger.
Kilde: SINTEF-rapport, 2021 og Esten Helsø (Brumunddal)
Tips til andre som vil bygge
Tips fra foreldre og ansatte i Felles Framtid:
• Vær utholdende og tålmodige. Ikke gi opp, selv om dere møter motstand.
• Det er ikke økonomien det står på, men engasjementet.
• Få politikerne på laget. En mors tale til kommunestyret ble utløsende for støtten til Felles Framtid.
• Kommunen må godkjenne prosjektet og være med som byggherre hvis dere skal få tilskudd fra Husbanken.
• Tenk praktisk: Sett i bakspeilet skulle de ansatte ønska seg større plass, et møterom, blant annet, og foreldrene ønska seg litt mer lagringsplass i leilighetene. (Men dette er småpirk.)
Boligsituasjonen for utviklingshemmede
• Rundt 20 prosent av de voksne (over 18 år) utviklingshemmede bor hos familien. Andelen som blir boende lenge hjemme er betydelig større blant barn av personer som har innvandret til Norge.
• Eierandelen blant utviklingshemmede ligger på rundt 10 prosent, ifølge den nasjonale strategien for sosial boligpolitikk. I resten av befolkningen ligger eierandelen på rundt 80 prosent (SSB).
• Med HVPU–reformen fra 1991 ble utviklingshemmede flyttet fra institusjonene og til alminnelige boliger.
• Trenden de siste åra er at bofellesskapene blir større. Jan Tøssebro gir eksempler på opp mot 25 beboere. Dette er stikk i strid med intensjonen bak reformen, statlige og politiske føringer.
• Utviklingshemmedes boligøkonomi er sterkt forverret de senere år. Husleia har omtrent doblet seg siden 2001 (i faste priser), mens bostøtten nærmest er faset ut, ifølge Tøssebro. I 1994 mottok rundt 85 prosent bostøtte, mens det i 2021 er redusert til godt under 20 prosent. Summen de mottar er også mindre.
• En betydelig andel av utviklingshemmedes inntekt går til å dekke boligutgifter. Om lag 40 prosent av inntekten (trygden) brukes til å bo. SSB definerer en «høy boutgiftsbelastning» til mer enn 25 prosent av inntekten.
Werner Juvik
UNIKT PAR: Kjæresteparet Øystein Norstad og Anniken Liberg Berg eier hver sin leilighet i dette borettslaget.
Werner Juvik
marte.bjerke@fagbladet.no
Øystein Norstad (29) ber oss ta av oss skoa. Mandag er vaskedag.
{o}
Werner Juvik
«Jeg kjøpte den for en og en halv million, tror jeg.»
«Vi trives her på Felles Framtid.»
{/o}
Vinylen skinner i den 50 kvadratmeter store leiligheten med takhøyde på fire meter, moderne innredning og gjennomgående lysinnslipp.
Norstad har ni gode naboer i borettslaget i Stange kommune, der han og de andre utviklingshemmede eier leilighetene sine selv.
LYST OG LUFTIG: Anniken Liberg Berg sammen med pappa Pål Henning Berg i hennes leilighet.
Werner Juvik
Rundturen som omfatter soverom, bad og åpen stue- og kjøkkenløsning er fort unnagjort, mens Norstad forteller om hverdagen med jobb på Åkershagan opplærings- og aktivitetssenter i Stange. Her snekrer han fuglebrett, benker og bord for salg i butikken Ellemelle, vever tepper – et av dem henger på veggen ved siden av sofaen – og så er det håndballen på Storhamar, da. En sjelden gang har han tid til å stikke innom barndomshjemmet.
– Jeg liker å være sammen med mine flotte foreldre, forsikrer han med et blikk mot mamma Merethe Klæboe, som har vært en av pådriverne bak bygningen vi står i.
{f1}
– Bekymringsfulle utviklingstrekk
Det tydeligste tegnet på at beboerne trives her er at de heller vil tilbringe tida i egen leilighet enn hjemme hos foreldrene, mener Klæboe.
SPREK ARKITEKTUR: Tre forslag kom inn i arkitektkonkurransen da Felles Framtid skulle bygges. Det var bred enighet om å gå for det som lå lengst unna institusjonsestetikken, ifølge Pål Henning Berg og Merethe Klæboe.
Werner Juvik
Mange utviklingshemmede bor ufrivillig hjemme til langt opp i voksenalder. Boligmangelen i denne gruppa er stor og kun ti prosent eier sin egen bolig. Til sammenligning eier 80 prosent av den øvrige befolkningen hjemmet de bor i.
Reformer, utredninger(*2) og forankring i menneskerettighetene(*1) har ikke bidratt til en bedre bosituasjon for utviklingshemmede i Norge.
Professor Jan Tøssebro har siden 80-tallet viet karrieren til samfunnsvitenskapelig forskning om funksjonshemning. Han har forsøkt å finne svar på hvordan det ser ut der politikken treffer bakken og mener utviklingen på mange områder har gått feil vei.
BEKYMRING FOR BOLIG: Jan Tøssebro.
NTNU Samfunnsforskning
– Det har vært noen veldig bekymringsfulle utviklingstrekk. Det ene er boligøkonomien til utviklingshemmede: Økte husleier sammen med redusert eller totalt bortfall av boligstøtta, sier Tøssebro.
{f4}
Bofellesskapene er også blitt større, stikk i strid med HVPU-reformen, statlige og politiske føringer. Men på ett område svinger pendelen i riktig retning, ifølge professoren: Flere eier sin egen bolig.
– Fra staten legges det mer tyngde i de ordningene som har eksistert lenge, men som folk har vært utrygge på om er gode nok. Det foregår også en policy-endring i kommunene. Mange kommuner tenkte at det å eie selv var å «snike i køen», mens de i dag i større grad ønsker eierskap velkommen. For noen er nok dette en måte å løse plassmangel på, sier Tøssebro.
{f2}
Skepsis i kommunen
I borettslaget Felles Framtid har ti beboere realisert drømmen om å eie egen bolig, men ikke uten hindringer. Kommunens skepsis var en av dem. Åtte år skulle det ta fra ideen ble sådd til bygget sto ferdig 1. april 2016.
På rådhuset i innlandskommunen kan kommunalsjef for helse og mestring Tove Nordli Selnes bekrefte at det regjerte en viss skepsis før første spadetak ble tatt.
– Dette var nytt, det var ikke mange andre som hadde gjort det før oss. Vi hadde ingen erfaring med det, forklarer hun.
ETISKE VURDERINGER: Kommunalsjef for helse og mestring i Stange kommune, Tove Nordli Selnes.
Privat
Kommunalsjefen syntes også at prioriteringen av tjenestene ble etisk krevende: Så snart boligen sto der, hadde beboerne krav på kommunens omsorgstjenester.
– Mens andre med store behov kom lenger ned i en prioriteringsrekkefølge, sier Selnes.
Alle utviklingshemmede har krav på omsorgstjenester, uavhengig av hvor og hvordan de bor. De som bor hjemme hos foreldrene, får ofte pleie av familien. Dermed er de ikke en utgift på kommunens helse- og omsorgsbudsjett. Noen av disse står i kø til å få leilighet i et bofellesskap.
– Hvordan opplever du at Felles Framtid fungerer i dag?
– Min oppfatning er at det fungerer veldig bra. Jeg oppfatter at de som bor der er fornøyde, samarbeidet med foresatte og verger fungerer bra, og jeg oppfatter at det fungerer bra for de ansatte, sier Selnes.
Hun avviser ikke at kommunen vil ta større del i denne typen prosjekter i framtida. Men enn så lenge må initiativet komme fra og jobben gjøres av foreldrene.
– Det som er viktig for kommunen er at vi er delaktig i prosjektet, slik at vårt ansvar som arbeidsgiver blir ivaretatt. Leie eller eie er ikke viktig for oss. Det er kvaliteten på tjenestene, boligen, og gode arbeidsforhold for våre ansatte vi er opptatt av, poengterer Selnes.
Over 100 søknader
Aprilsola tar forsiktig tak i de store vindusflatene i fellesrommet på Felles Framtid.
{o}
Werner Juvik
Avdelingsleder Marthe Thorsen Lande ser mot hagen.
Bare litt tålmodighet nå så kan de sitte ute og føle at de har et forsprang på ferien.
Werner Juvik
Lande har jobba her siden bygget sto ferdig.
Hun syntes det var inspirerende å være med på å starte noe nytt.
{/o}
Det var hun ikke alene om. Over 100 søknader kom inn på de rundt ti stillingene i 2016.
Selv om oppgavene til de ansatte er de samme som i en kommunal bolig, er likevel Felles Framtid litt annerledes. Noe av det de har lagt vekt på er balansen mellom beboernes alenetid og det å dyrke fellesskapet. Beboerne rullerer på å lage mat, og med langbordet som midtpunkt i fellesrommet fungerer måltidene som magneter på dem som bor her.
Henning Hansen er en erfaren helsefagarbeider. Han har jobba i andre bofellesskap der fellesskapet nesten har vært fraværende.
SAMMEN: Fokuset på felleskap betyr mye, både for beboere og ansatte, ifølge helsefagarbeider Henning Hansen.
Werner Juvik
– Mange steder er brukerne mest på sitt eget rom. Miljøet blir veldig bra her, når alt er bygd rundt måltider, det å kunne drikke kaffe og se på TV sammen, sier Hansen.
Også de ansatte nyter godt av fellesskapstanken. De jobber tettere på hverandre, forteller helsefagarbeideren.
– Her er hele gjengen sammen, sier Hansen om hvordan ansatte og beboere forholder seg til hverandre.
– Trenger ikke være rik
Det er flere av de ansatte som har jobba her siden åpningen i 2016. Men i åtte år før beboerne kunne invitere til innflyttingsfest la foreldrene ned et nitid arbeid. Da de fikk kommunen med på laget, åpnet muligheten seg for å søke støtte fra Husbanken(*3) som ga lån og tilskudd til å oppføre bygget. Lånet ble overført på beboerne da borettslaget sto ferdig. Det var en forutsetning at den økonomiske belastningen ikke var større enn at de kunne håndtere det.
GOD STEMNING: Øystein og Henning i sofaen i fellesrommet.
Werner Juvik
Et annet viktig prinsipp er at kun konsumprisindeksen(*4) ligger til grunn for verdistigningen, slik at andre med utviklingshemming har råd til å kjøpe seg inn hvis noen må selge.
Interessen for bygget har vært stor, og i kjølvannet har det vært mumlet om «sniking i køen» og «rikmannsprosjekt».
– Det er det ikke, sier Merethe Klæboe bestemt.
{f3}
Styreleder og pappa Pål Henning Berg forteller at byggeprosessen har vært krevende, men at det ikke har vært økonomiske muskler som har ført dem i mål.
– Engasjementsmessig må man være ressurssterk, men du må ikke være rik for å ha engasjement, sier Berg.
Han mener Felles Framtid burde inspirere flere i Kommune-Norge.
– Hadde jeg vært kommunen, ville jeg hatt mange flere sånne prosjekter. Da kunne jeg brukt pengene på andre prosjekter enn å binde kapitalen i svære bygg som koster en del å vedlikeholde.
Bygningen er nå borettslaget sitt ansvar. Kommunen står kun for tjenestene til beboerne.
En bekymring mindre
Å bekymre seg for barna er alle foreldres lodd, men for mødre og fedre til barn med utviklingshemming ligger bekymringen som en konstant grunntone gjennom livet. Borettslaget har gjort den litt svakere.
{o}
60/60
Werner Juvik
«Å eie bolig betyr at sønnen min ikke kan tvangsflyttes til et annet bofellesskap.»
{/o}
– Fordi kommunen mener det er hensiktsmessig eller som noen sier, at de skal «optimalisere tjenestetilbudet». Hva nå enn det måtte innebære, sukker Klæboe:
– Jeg vet at han får lov til å bo her så lenge han kan.
Mestring, selvfølelse og trygghet er andre ord hun bruker for å forklare hva det innebærer for sønnen Øystein å eie boligen sin.
– Og så er vi beskytta på den måten at hvis det skal komme inn noen andre her, så skal det være av samme karakter og funksjonsart. Det er nedfelt i borettslagets vedtekter. Det kan for eksempel ikke flytte inn noen med rusproblemer. Dette skaper forutsigbarhet, sier Berg.
TRYGG FAVN: Ikke hvem som helst kan bli naboen til Anniken. Det er pappa Pål Henning glad for.
Werner Juvik
Viktigst er kjærligheten
Ute i hagen løfter Merethe Klæboe på en krukke og lar vannet renne ut. Snart skal livet bryte opp i det lille drivhuset som hagegruppa har sørget for. Helt fra starten har samarbeidet mellom ansatte og foreldre vært tett. Det har vært positivt og av stor betydning, mener Marthe Thorsen Lande.
– De kjenner barna sine best, sier avdelingslederen.
SPISETID ER SAMLINGSTID: Ved lunsjtider trekker beboerne inn i fellesrommet. Ved kjøkkenbenken står Olav Bugge Bakken.
Werner Juvik
På innsiden trekker beboerne ut av leilighetene og inn i fellesrommet. En liten gjeng setter seg rundt langbordet med helsefagarbeider Henning Hansen.
{o}
40/40
Werner Juvik
Øystein Norstad tar et godt tak rundt kompisen Tord Ringnes.
«Han har jeg kjent i 25 år, siden barnehagen.»
{/o}
Gjengen rundt spisebordet er på god vei gjennom brødskivene når Olav Bugge Bakken avbryter:
– Det er helt greit at dere intervjuer meg!
Bakken er også i mediebransjen, kan han fortelle, og har dessuten mye å formidle om livet her i Felles Framtid.
– Men det viktigste er kjærligheten, da, oppsummerer han om stedet der han bor – en taggete huskropp som stikker selvsikkert opp av jorda i et ellers anonymt norsk byggefelt.
*1 Artikkel 19 i FN–konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår at statene har plikt til å sikre at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».
*2 I november i fjor kom en ny stortingsmelding: St.meld. 8 «Menneskerettar for personar med utviklingshemming – Det handlar om å bli høyrt og sett». Her refererer regjeringen fra Hurdalsplattformen; de vil at flere skal få mulighet til å eie eget bosted. Og: «Personar med utviklingshemming skal ha like moglegheiter til å flytte ut av familieheimen når dei blir vaksne, til ein god bustad dei har valt sjølv. Regjeringa vil at det skal vere mogleg for fleire å eige sin eigen bustad.»
*3 Husbanken kan gi lån til kommuner og private aktører som skaffer utleieboliger for vanskeligstilte. Gi lån og/eller tilskudd til kommunen ved etablering av omsorgsboliger til leie eller eie. Kommunen kan også etablere borettslag og selge ut boligene. I tillegg til investeringstilskudd til kommunen kan Husbanken da gi lån til borettslaget (fellesgjeld).
*4 Konsumprisindeks viser endringer i prisene på varer og tjenester som kjøpes av husholdninger, sammenlignet med et basisår. Kilde: Store norske leksikon