– Arbeiderpartiet trenger folk som meg nå

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Hallo, her er jeg!

Kanskje vet «alle» i Bergen hva Fagforbundet Helse Bergen er, og sannsynligvis har fagforeningsleder Fauzia Hussain-Wiik (42) god grunn til nærmest å strutte av stolthet over økningen i foreningens synlighet siden hun ble leder i 2016. Men når du har trålet dine runder i gatene nedenfor Haukeland sykehus på jakt etter det bortgjemte kontoret til den nest største fagforeningen i Vestland, og Hussain-Wiik endelig dukker opp foran menighetssenteret på Årstad for å geleide deg ned i sitt aller helligste, da er du først og fremst takknemlig for at det ikke regner.

Det er tjue år siden Fauzia Hussain-Wiik første gang stiftet bekjentskap med fagbevegelsen. Hun hadde nettopp begynt i sin første «ordentlige» jobb som arkivar i Plan- og bygningsetaten i Oslo. En av de første som presenterte seg, var fagforeningslederen: «Her er innmeldingsblanketten, det er bare å melde seg inn.»

Dermed ble Fauzia Hussain-Wiik den første fagorganiserte i sin familie. I ettertid har hun sørget for at flere søstre har fulgt hennes eksempel og blitt kalt superverver i Fagbladet.

Hussain-Wiik plasserer ei termokanne med kaffe på bordet og dytter en pose snus oppunder leppa. Midt på møtebordet ligger en stabel røde fleecejakker med forbundslogo. Når intervjuet er unnagjort, skal medlemmene på revmatologisk avdeling på Haukeland få besøk og nye jakker.

Du skal ikke tilbringe mye tid mellom ringpermer, antikvariske møteklubber, kaffekrus og kasser med almanakker og julepynt, før du skjønner at 3344 medlemmer og 70 tillitsvalgte ikke har kommet rekende mens Hussain-Wiik har sittet i menighetskjelleren og ventet på mirakler.

Kjellerliv: Fagforbundet Helse Vest holder til i kjelleren i Årstad menighetssenter. Hussain-Wiik er innom og gjør unna litt kontorarbeid, før hun løper ut til medlemmene igjen.

Eivind Senneset

Hun er blitt kalt en «Duracell-tillitsvalgt», og ektemannen mener hun må ha et lite atomkraftverk i magen.

Når hun beskriver arbeidsdagene sine, framstår kjellerkontoret i menighetshuset først og fremst som en sentral. Medlemmer og tillitsvalgte er velkomne når som helst, men bør nok ringe på forhånd. Det er nemlig høyst usikkert om lederen er her. Mest sannsynlig er hun på et av de fire sykehusene hvor medlemmene jobber, kanskje i et medlemsmøte, kanskje opptatt med et valg, kanskje midt i en diskusjon om vaktlister, urettferdig arbeidsfordeling eller et trøblete arbeidsmiljø. Fauzia Hussain-Wiik kan også være på et møte i fylkesstyret i Fagforbundet eller LO i Bergen og omland.

Når dette intervjuet gjøres, er nestlederen i Åsane Arbeiderparti nominert som nummer fire på Arbeiderpartiet i Bergen sin liste til neste års kommunevalg. Inntil nominasjonsmøtet 12. desember kan «alt» skje, men det høres ikke ut som om Hussain-Wiik har planer om å rykke nedover på lista.

Fauzia Hussain-Wiik har vært medlem i Arbeiderpartiet siden hun var 25 år og ungdomstillitsvalgt i LO. En dag troppet Jens Stoltenberg opp på et møte. Før han gikk lurte han på om de ungdomstillitsvalgte var medlemmer. Det var de ikke, men det tok ikke mange dager før de ble det.

– Det var tross alt Jens som spurte – han var stor for oss. Jeg tror faktisk han var statsminister på den tida.

Hun har blitt spurt flere ganger opp gjennom åra om hun vil engasjere seg mer i partiet.

Nå er hun klar.

– Plutselig gikk det opp for meg at tjue år som tillitsvalgt og nesten like mange år som aktivt medlem i Ap er en solid bakgrunn. Uavhengig av forbund møter vi tillitsvalgte veldig mange forskjellige mennesker, medlemmer og organisasjoner. Det gir oss bred oversikt og evne til å se saker fra ulike perspektiver. Arbeiderpartiet trenger folk som meg nå, og jeg har lyst til å være med og påvirke.

At regjeringspartiet trenger hjelp, har de fleste fått med seg. Selv om de dårlige meningsmålingene denne høsten langt på vei kan forklares med maks uflaks, ifølge Hussain-Wiik:

– Det alvorlige bakteppet med krig, strøm og prisstigning gjør det vanskelig å nå ut med andre viktige saker, mener hun.

– Men de har en jobb å gjøre, spesielt når det gjelder kommunikasjon. Vi som er i partiet vet at de jobber bra og får til mye, men de sitter i regjering og har masse folk på Stortinget, da bør alt det gode som gjøres komme tydeligere fram, også til folk på gata.

Klart språk har vært en av Hussain-Wiiks kampsaker siden hun ble tillitsvalgt:

– Jeg husker hvor dum jeg følte meg da jeg var fersk i Fagforbundet og alle snakket om K15, hovedkontoret i Keysers gate 15. Stammespråk er en uting i mange organisasjoner og partier. Vi må snakke så folk forstår, og i hvert fall ikke bruke så mange forkortelser. 

– Noen forkortelser som irriterer deg akkurat nå?

– Ja, i det siste har jeg hørt mye om NTP.

– Hva er det?

– Nasjonal transportplan. Og så er det KDP, kommunedelplan. Du vet, hvis jeg hadde gått ut i avisa og slengt rundt meg med NTP og KDP, så hadde ikke folk orket å lese et ord.

Samferdsel og bybane er viktige stikkord i Bergens-politikken. Etter at bybanen til Fyllingsdalen åpnet i november har mange av medlemmene i Fagforbundet Helse Bergen fått halvert reisetid til jobben på Haukeland sykehus.

– Forlengelsen av bybanen er kjempeviktig for medlemmene våre. Ikke bare på grunn av kortere reisevei til jobb, men også av miljø- og klimahensyn. Bergen er en kaotisk trafikkby, vi må få ned biltrafikken og forurensningen. Neste mål er å få bybane til Åsane, som vil være et stort klimatiltak.

Heier på bybane: Da bybanen ble forlenget til Fyllingsdalen, fikk mange medlemmer kortere reisevei. Nå handler det om å få bybane til Åsane, hvor Fauzia selv bor.

Eivind Senneset

Men når hun blir spurt om hvilken sak hun vil ta tak i først, dersom hun skulle få en mer sentral posisjon i politikken, er hun ikke i tvil:

– Utenforskap, dét er min hjertesak. Ingen i samfunnet skal føle seg utenfor. Jeg er heldig som er gift og har både mann og familie – det er det ikke alle som har. Veldig mange bor alene, og veldig mange er aleneforsørgere. Da stiller du ekstremt dårlig i dag. Selv vi som har to vanlige lønninger sliter med å ha råd til aktiviteter for barna våre.

– Hvordan vil du jobbe med dette?

– Jeg har vært med å lage partiprogrammet vårt for neste periode i Bergen. Der har vi blant annet fått på plass gratis SFO og andre gratis aktivitetstilbud for barn, for å nevne noe.

Dialekten er ubestemmelig, men kjærligheten til Bergen, bergensere og «turer på fjellet» er så sterk at det er lett å ta Fauzia Hussain-Wiik for å være innfødt. Det er feil.

Faren til Fauzia kom til Norge fra Pakistan på slutten av 70-tallet. Han fikk jobb i Tine meierier og bosatte seg på Grønland i Oslo. Fauzia er familiens førstefødte av åtte barn.

Det hun husker best fra barndomshjemmet, er følelsen av aldri å være alene og lukta av krydder blandet med nybakt, pakistansk chapati- eller rotibrød.

– Moren min jobbet ikke, hun hadde nok med oss. All mat ble lagd fra bunnen, og vi hadde ofte besøk. Jeg var eldst og ble en slags mamma nummer to.

– Hvordan var det?

– Bra, men også tungt. Mange oppgaver. Mye ansvar.

{s1}

Da hun var ni–ti år, ble livet på Grønland brått satt på pause: Sammen med to av søstrene ble hun sendt til besteforeldrene i Punjab-provinsen i Pakistan. De skulle lære å kjenne kulturen familien kom fra. Kanskje ville foreldrene også være sikre på at døtrene fikk en god utdanning: Privatskolen de ble plassert på var drevet av hollandske nonner. Undervisningen foregikk på engelsk, skoleuniform var obligatorisk, reglene strenge.

De neste fire-fem åra traff Fauzia og søstrene foreldrene kun i feriene. Savnet gnagde konstant.

Hussain-Wiiks øyne får en ekstra glød når hun forteller om livet i besteforeldrenes hus, dagligvarebutikken de drev og som barnebarna hadde fri tilgang til og turene på markedet. Materielt manglet de ingenting, understreker hun, og storfamiliens gjestfrihet er fortsatt noe hun kan savne.

Ifølge Hussain-Wiik var det ganske vanlig på 70-tallet for foreldre som følte seg utrygge og usikre på den norske kulturen å sende barna til Pakistan i noen år. Likevel legger hun ikke skjul på hva hun mener om kulturoverføringen hun ble utsatt for:

– Det er ikke å anbefale.

15 år gammel var hun tilbake i Oslo og begynte på ungdomsskolen. Uten å skjønne en døyt av kulturen eller språket.

– Vi måtte begynne helt på nytt, enda en gang. Heldigvis var vi blitt ganske gode i engelsk. Det gjorde det lettere å lære norsk.

Inntil hun ble voksen hadde Fauzia Hussain-Wiik ingen andre venninner enn søstrene.

– Jeg følte at jeg fikk dekket mine sosiale behov hjemme og led absolutt ikke. I dag tenker jeg annerledes: Det er alltid fint å ha noen utenfor den innerste sirkelen.

{f1}

Hussain-Wiik står gjerne i front blant motdemonstrantene når SIAN kommer til Bergen, og sier selvfølgelig ja når Rød Ungdom spør om hun vil holde kurs om rasisme. Ikke fordi hun er muslim eller selv har blitt utsatt for rasisme, men fordi saken er viktig for henne.

Da hun stilte til valg for ledervervet i LO i Bergen og omland, ble hun advart om at det kunne følge ubehag med rollen, og hun vet at det fins flere eksempler på folk som har trukket seg fra oppdrag og verv på grunn av trakassering og hets.

– Kanskje hjalp det å være forberedt, at jeg stilte til valg med advarslene i bakhodet? Kanskje gjorde det meg mer tykkhudet?

Hvis du spør, snakker Hussain-Wiik gjerne om hvordan det er å ha minoritetsbakgrunn. Men hun tar aldri initiativ til å fokusere på den selv.

– Jeg synes det er en styrke at ei dame som meg er med og gjør denne jobben, men det er ikke derfor jeg er her. Jeg vil at engasjement og arbeidsinnsats skal veie tyngst, ikke kvotering.

Samtidig undrer det henne at de ikke er flere kvinner med hennes bakgrunn i fagbevegelsen: Hvorfor har forbundet mange medlemmer med pakistansk bakgrunn, men nesten ingen sentrale tillitsvalgte?

– Av og til føler jeg det nesten som om jeg er den eneste som har holdt ut.

Hussain-Wiik er overbevist om at man kommer lengst, både i fagbevegelsen og politikken, med å være arbeidsom, blid og imøtekommende.

Men hun har lært at det også kan lønne seg å være bestemt, ja, av og til kompromissløs.

– Du må tørre å ta avgjørelser, orke å bli upopulær, det blir du nemlig. Men når du står for det du sier, er det egentlig ikke noe problem.

– Har du alltid vært sånn?

– Jeg? Nei! Alt det der lærte jeg da jeg ble leder i LO Bergen og omland. Miljøet var veldig mannsdominert da jeg kom dit, ganske tøft. Jeg har forandret meg mye. Folk jeg jobbet med i Oslo, kjente en helt annen Fauzia enn den jeg er i dag.

Hjemme: For ti år siden overtalte Hussain-Wiik ektemannen til å flytte til Bergen - hans hjemby. Det har hun ennå ikke angret på.

Eivind Senneset

Det er ti år siden hun overtalte ektemannen til å si opp jobben i hovedstaden og flytte over fjellet for å komme nærmere hans familie.

– Jeg ante ikke hva vi gikk til, men allerede etter en måned visste jeg at det var riktig. Jeg har aldri følt meg så velkommen og inkludert som her, det gjelder på alle plan og nivåer. Jeg elsker været, kulturen – og bergensere. De er et direkte folkeslag, det passer meg. Jeg føler meg som en bergenser!

– Ditt livs største vendepunkt?

– Da jeg møtte mannen min.

Svaret kommer uten betenkningstid. Det gjør også tårene.

– Beklager, jeg pleier ikke å bli så rørt, men mannen min er så viktig for meg. Han gjør alt hjemme når jeg er borte og backer meg alltid. Mens jeg først nå har skjønt at jeg er klar for å ta steget opp i politikken, har han skjønt det og oppmuntret meg i flere år.

Fauzia og bergenseren Raymond Wiik møttes tilfeldig på et utested på Grønland i Oslo våren 2003. Han inviterte henne på date før kvelden var omme.

– Han er veldig direkte, han er jo bergenser, smiler hun.

– Og du, svarte du ja med en gang, eller måtte det overtalelse til?

– Jeg svarte selvfølgelig ja med en gang.