Kommentar: HEGE BREEN BAKKEN, redaktør av Fagbladet

hege.bakken@fagbladet.no

En jeg kjenner jobber i et stort internasjonalt it-selskap. For å spare penger har selskapet bestemt at supporttjenestene i Norge skal utføres av billigere arbeidskraft i India og andre lavkostland.

De fleste har for lengst sett at dette fungerer dårlig. Blant annet fordi arbeidslivet består av mer enn lønn. Folk må lære seg et nytt språk, en ny måte å forholde seg til arbeidskolleger på og en annen kultur. Ting det sjelden tas høyde for i et Excel-skjema.

«Men ingen tør å si ifra», sukker min venn oppgitt. Sjefene er redde for å miste posisjoner, de ansatte frykter for jobben.

En slik trend var det Medbestemmelsesutvalget advarte mot da de for sju år siden la fram rapporten Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet. Nemlig at medbestemmelse, som en av de grunnleggende prinsippene for den norske arbeidslivsmodellen, ikke må tas for gitt. Særlig ikke i en tid med økt globalisering.

De etterlyste mer offentlig debatt om de ansattes medvirkning. «Det er viktig til en hver tid, å ha et bevisst forhold til hvordan demokratisering av arbeidslivet til beste for arbeidstaker og virksomhetens verdiskapning veies opp mot andre demokratiske idealer», skrev de.

Men med så mye annet; det må konkrete eksempler til før vi reagerer. Noe vi nå har fått.

Da lavprisselskapet Veireno vant renovasjonsanbudet i Oslo høsten 2015, var de ansatte tidlig ute med å varsle at dette umulig ville fungere i praksis. De var for få folk med for liten tid.

Ett år etter skulle det vise seg at de fikk rett.

• «Jeg fatter fortsatt ikke at kommunen kunne godta denne kontrakten»

Da styret i landets største helseregion, Helse Sør-Øst, vedtok å flagge ut it-driften i fjor høst, var det med ansatterepresentant for Fagforbundet Svein Øverlands eneste motstemme. Han mente det ville være for risikabelt og sette pasientsikkerheten i fare.

Også han fikk rett.

Tidligere i sommer avslørte NRK at it-arbeidere i Bulgaria og andre land har hatt tilgang til pasientjournaler til 2,8 millioner nordmenn i tillegg til e-postkontoer og hjemmeområder til over 70.000 ansatte i Helse-Norge.

• Frykter at norske pasientdata kan havne i Bulgaria

Hva var det jeg sa!? kunne ansatterepresentanten sagt. I stedet bruker han anledningen til å be om å bli tatt på alvor, på vegne av oss alle: – Dette er bare tragisk. Dette går på tilliten løs til det offentlige helsevesen. Det er ille at vi kunne unngått alt dette dersom de hadde tatt godt begrunnede advarsler på alvor.

Ledelsens strategi gikk snarere ut på at så lenge man kommuniserer de riktige tingene, så vil folk føle seg trygge.

Til Fagbladet gjentok Helse Sør-Øst-direktør Cathrine M. Lofthus følgende budskap: – Vi styrker pasientsikkerheten gjennom en sikker og stabil infrastruktur.

Men fakta trumfer som regel prat, særlig når det som sies ikke samsvarer med virkeligheten.

Vi ser og hører om for mange eksempler på at ansatte ikke blir hørt, noe som er en trussel mot den norske arbeidslivsmodellen. I 2015 viste en rapport fra arbeidsforskningsstiftelsen Fafo at bare 25 prosent av alle små og store selskaper i Norge har ansatterepresentanter i styret. Forskerne konkluderer med at det er et stort potensial for forbedring, fordi representasjon i styrer er viktig for samarbeidet på arbeidsplassene og for et godt styrearbeid.

• Her har de ansatte størst innflytelse

I et arbeidsliv der færre og færre tør si ifra, kan ikke ansattes skepsis eller advarsler avfeies som ideologi eller bakstreversk. Eksemplene Veireno og Helse Sør-Øst viser at bekymringene som regel er basert på kunnskap, erfaring og klokskap. Og et ønske om å rigge arbeidsplassen for framtida.

Derfor er medbestemmelse så viktig, også i praksis.