Streikeviljen har vært stor blant Fag­forbundets medlemmer, selv om det bare er to år siden sist forbundet var ute i streik. Mange kan fortelle om den støtten de har fått i lokalsamfunnet sitt, til og med fra foreldre som fikk problemer fordi ikke kunne sende ungene sine i barnehagen mens streiken pågikk.

Dette betyr forhåpentligvis at folk har skjønt at de streikende ikke gjør dette for moro skyld, men at de går ut i konflikt fordi de syns kravene deres er rettferdige og på sin plass.

Men alt har ikke vært bare fryd og gammen i disse ukene. Noen kan også fortelle om verbale angrep fra sinte forbipasserende. Og i mediene har en og annen stukket hodet fram og ment at de offentlig ansatte har det de trenger, ja, at de sågar har vært vinnere i den norske lønnsutviklingen i den siste tiårsperioden. I prosent.

Det er rart hva man kan gjøre med tall. Og hvilke høyst ulike konklusjoner det går an å trekke. Det blir veldig feil dersom prosentsatsen blir det eneste målet for hvor godt et lønnsoppgjør er.

De kan godt ha rett, de som hevder at lønnsutviklingen i offentlig sektor prosentvis har vært høyere enn i privat sektor siden 2001, men det sier likevel fint lite om hvor mye den enkelte arbeidstaker har fått i lønn.

Det er en smal sak å regne ut at en som tjente 200.000 kroner i 2001 og har fått 58 prosent økning over ti år – som i offentlig sektor – i dag vil sitte igjen med en årslønn på 316.000 kroner. En som imidlertid tjente 300.000 for ti år siden, og har fått 57 prosent lønnsøkning – som i privat sektor – vil i dag ha en lønn på 471.000 kroner. Hvem av dem er lønnsvinneren da?

Det er mange grunner til å glede seg over resultatet i årets tariffoppgjør, ikke minst at oppgjørene i stat og kommune har sikret at alle arbeidstakere på disse områdene får et tillegg på minst 12.000 kroner. Og skulle dette bety at de lavest lønte får en prosent­sats som overgår den de litt høyere opp på stigen får, er det dem vel unt. Men å kalle dem for lønnsvinnere av den grunn, er vel å ta for hardt i.