Den som mister en gammel mor eller far, kan ofte finne en slags trøst i at dette er livets gang. Den som mister et barn, kommer kanskje aldri over det. Det gjør kanskje heller ikke kvinnen som ble voldtatt og truet på livet, eller barnet som ble seksuelt misbrukt. Noen av flyktningene som kommer til Norge har erfaringer så grusomme at de ikke orker å snakke om dem. De vil bare glemme.

Selv de som etter traumatiske hendelser klarer å kare seg tilbake til et noenlunde normalt liv, kan i årevis slite med angst og uro dersom de ikke får hjelp til å bearbeide opplevelsene. De kan få problemer med konsentrasjonen, med å stole på andre mennesker, med å glede seg over livet. Når 30 av landets kommuner nå melder at de etter tragedien 22. juli ikke har hatt god nok beredskap og ressurser til å følge opp overlevende og pårørende, er det derfor ekstremt alvorlig.

For noen er dramatiske hendelser og krisesituasjoner en del av jobben. Ansatte i brann- og redningstjenesten, og mange

i helsevesenet, er blant dem. De er profesjonelle. De har trening i å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner. Men selv om de holder følelsene i sjakk når det hele står på, vet de også hvordan det kan føles når oppdraget er utført. Noen av dem hadde kanskje ikke orket å fortsette i yrket sitt om de ikke hadde fått hjelp til å bearbeide det de har vært med på.

I dagene etter 22. juli fikk brannfolk, ambulansepersonell og politi blomster og applaus fra folk på gata som takk for sin innsats. Flere av dem ga i ettertid uttrykk for at respekten og omtanken fra omgivelsene også hjalp dem til å bearbeide de sterke opplevelsene.

Det er her vi kommer inn, vi som ikke er eksperter i krisepsykiatri og debriefing. Vi kan ikke erstatte fagfolkene, men vi kan være familie, venner og kolleger som trøster, oppmuntrer eller tier sammen med den som har opplevd noe som er umulig å mestre alene. Eller lytter til den som har behov for å fortelle. Kanskje om og om igjen.