Og nå er endelig tallene på bordet og mistanken bekreftet. Norge har 168 milliardærer, og antallet er firedoblet de siste ti årene. Aldri har det vært så mange rike nordmenn, og aldri har de vært rikere. Formuene øker, gjennom finanskriser og dommedagsvarsler, og forskjellen mellom de rikeste og resten av oss er tilbake på 1950-tallsnivå.

De ytterst velstående er likevel ikke fornøyd. De blir syke av skattenivået, selv om mange ikke har betalt inntektsskatt på flere år. Og formuesskatten på 1,1 prosent tvinger enkelte til å flagge ut og flytte utenlands for ikke å gå bankerott.

Det er i alle fall det vi har fått høre i alle år. Riktignok har det tilflytt oss små drypp om femtiårsdager til flere titalls millioner, bryllup med flybårne gjester til verdens ende, og hundre fots seilbåter til 30 millioner, men stort sett ynder milliardærene våre å framstille seg selv som vanlige folk med en nøktern livsstil. Havregrøten til Olav Thon var velkjent allerede da jeg gikk på gymnaset.

Deilig befriende har det derfor vært å lese journalist Mímir Kristjánssons lille bok om de aller rikeste her til lands. Den kler grundig av sutrende milliardærer, og kaller på både raseri og latter.

Det er sjelden jeg klager over skatten. Jeg vet at jeg får mye igjen for det som trekkes av lønna. Barna mine har fått skolegang, og barnebarna går i barnehage. Jeg låner bøker på biblioteket, og det hender jeg går i teater. Da jeg havnet på sykehus, ble den imagi­nære bollen jeg samler skattepengene mine i, plutselig veldig fort tom.

Jeg akter altså ikke å bli en av skatte­sutrerne, selv om jeg fra år til annet skulle komme til å betale litt mer enn det jeg får tilbake. Men ganske sur kommer jeg til å bli dersom avstanden fortsetter å øke mellom vanlige folk og de rikeste, fordi sistnevnte ikke blir tvunget til å bidra mer til fellesskapet.