Jeg er ikke alene om å føle det slik. I en undersøkelse som Senter for seniorpolitikk gjennomførte i 2008, svarte bare hver fjerde arbeidstaker over 50 år ja på spørsmålet: Tror du at din arbeidsgiver oppfatter deg som «eldre» i arbeidslivet?

Det er ingen klare grenser for når en ­regnes som eldre eller som senior i arbeidslivet. I enkelte sammenhenger er seniorer definert som 50+, i andre er alle over 45 år tatt med.

Uansett må jeg avfinne meg med at jeg nå tilhører den delen av arbeidsstokken som regnes som seniorer. Det er imidlertid ikke så ille som mange tror. Seniorer defineres som arbeidstakere som utmerker seg ved lang erfaring og høy kompetanse. Vi er verdifulle, og våre arbeidsgivere sparer 200.000 kroner for hvert år vi venter med å ta ut pensjon (i tillegg slipper de utgifter til opplæring av nye medarbeidere).

De fleste seniorer har fysiske og mentale evner som ligger over de krav som stilles i arbeidslivet. Eldre er i gjennomsnitt like produktive som yngre, viser forskningen. Læreevnen holder seg også godt gjennom yrkeslivet. Yngre mennesker tar raskere til seg detaljert kunnskap, mens eldre er bedre på å se helheter og sammenhenger. Seniorene har dessuten god omstillingsevne; vi er ikke så tafatte foran pc-en som noen vil ha det til.

Når dette er sagt, og selv om mange av oss er spreke, må vi ikke glemme at noen velger å gå av tidlig fordi de er slitne etter et langt yrkesliv. Andre vil rett og slett bruke livet sitt på noe annet. De må ikke få et negativt stempel fordi de bruker et gode som fagbevegelsen lenge har slåss for.

Derfor er det viktig at seniorpolitikk fokuserer på arbeid som en rettighet for alle. Det lønner seg å utvikle en personalpolitikk som får medarbeidere i andre halvdel av sin yrkeskarriere til å stå lenger i jobben, og virkemidlene er mange – som kortere arbeidstid med full lønn, lengre ferier og arbeids­givere som ser verdien av å ­beholde seniorene lengst mulig i jobb.