I skrivende stund er streiken i kommunesektoren nettopp avblåst. Protokollen er undertegnet, og sannsynligheten for at medlemmene gir sin tilslutning gjennom uravstemningen, er stor.

I utgangspunktet virket avstanden mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversida uoverkommelig. Tilbudet fra KS om en milliard til lokale forhandlinger – som motparten ikke hadde bedt om – ble dårlig mottatt, og KS' leder messet i flere dager om utakknemlige arbeidstakere som ikke ville ta imot en milliard i likestillingens navn.

Den var det ingen som gikk på, selv ikke langt ute på landet, og kampviljen hos Fagforbundets medlemmer holdt gjennom lange dager og netter. Selv om noen av de streikende ble skjelt ut av frustrerte småbarnsforeldre, var det overveiende støtte å få i befolkningen. Denne streiken var på sin plass. Og tydeligvis helt nødvendig for å komme fram til en akseptabel løsning.

Den siste dagen i mai ble streikeoverskriftene i mediene avløst av nyhetene om Israels bording av båtene som var på vei til Gaza, om drepte og skadde mennesker. Den israelske ambassadøren til Norge forsvarte angrepet, og israelske myndigheter viste få tegn til beklagelse over det som skjedde.

Her hjemme ga noen uttrykk for at streiken i Norge dreide seg om småtterier i forhold til det palestinerne har å slite med. Det er selvfølgelig sant. Men likevel er det to sider av samme sak. Stikkordet er rettferdighet.

Norske arbeidstakere har fremdeles et stykke å gå på likelønnsveien og før de dårligst betalte gruppene får den lønna de fortjener. Men noen mil er tilbakelagt denne våren.

Håpet er at det samme er tilfelle i Gaza. Når båtene fortsetter å komme og verdens ledere må reagere, kan det presse Israel til å løsne maktgrepet. Kanskje kan også palestinsk fagbevegelse om noen år konsentrere seg om sin hovedoppgave – å ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.