Kvinnelig arbeidskraft har alltid vært verdsatt lavere enn den mannlige i kroner og øre. Det skulle gå 80 år fra kvinnene i industrien begynte å stille krav om lik lønn, til den første rammeavtalen om likelønn ble undertegnet mellom LO og NAF i 1961.

Ti år tidligere hadde ILO vedtatt konvensjonen om lik lønn for kvinner og menn for arbeid av lik verdi. Verdivurderingen skal ifølge likestillingsloven skje ut fra krav til kompetanse og andre relevante faktorer som ansvar og arbeidsforhold.

Utrolig, men sant: Snart 60 år etter ILO-konvensjon nr. 100 er det fremdeles noen som ikke har fått med seg hva lik verdi faktisk betyr! Selv en oppegående person som Kristin Clemet slår kategorisk fast i sin blogg at det er likelønn i Norge. Ifølge henne er ikke norske kvinner diskriminert; den viktigste årsaken til at de tjener mindre enn menn er at de jobber mindre – fordi de vil være hjemme med barna.

Forklaringen halter sterkt. Mange kvinner ønsker seg hele stillinger, og enda flere vil det bli dersom arbeidslivet blir såpass fleksibelt at de klarer både jobb og morsrolle.

Og hvorfor tjener heltidsarbeidende i tradisjonelle kvinneyrker, for eksempel i helsevesenet, mindre enn ingeniører i privat sektor, når stillingene innebærer samme ansvar og krav til kompetanse? Hvorfor tjener kvinnelige toppledere i bedrifter med over 250 ansatte bare 79 prosent av mannlige lederes lønn? Det kan da umulig være fordi de ikke arbeider nok?

Det er viktig å motivere kvinner til å ta utdanning, velge heltid og å bli rørleggere, elektrikere eller ledere. Men det er like viktig å lovfeste retten til hel stilling og fast ansettelse, og å sørge for at skift og turnus blir likestilt.

Aller viktigst er det å endre den rådende holdningen om at enkelte oppgaver er mer verdt enn andre, bare fordi de tradisjonelt har vært menns banehalvdel.