Flere hender i pleie og omsorg har lenge vært en gjennomgangsmelodi i debatten om velferdssamfunnets framtid. Vi er bekymret for at det ikke vil være nok folk til å ta seg av oss når vi blir gamle og syke. Likevel er det altfor mange som må leve med en stillingsbrøk som er mindre enn de ønsker.

Norge er på deltidstoppen i Europa. Ifølge Statistisk årbok 2009 arbeider én av fire deltid; for kvinner gjelder det nesten halvparten – mange i offentlig sektor.

Det er forståelig at ikke alle kan eller vil arbeide full tid. Det som er ubegripelig, er at de som vil jobbe mer, ikke får lov. Og hvorfor er problemet størst på typiske kvinnearbeidsplasser? Hvorfor jobber de fleste menn (og kvinner) i jernvarehandelen heltid, mens kvinner og unge i klesbutikken vegg i vegg ofte må nøye seg med mindre?

Fafo la i høst fram den siste rapporten i en serie om norsk arbeidsliv, basert på en undersøkelse blant Fagforbundets medlemmer. Den viser at 50.000 deltidsansatte ønsker seg en høyere stillingsprosent. Den typiske undersysselsatte er under 35 år, har videregående eller fagbrev, og er midlertidig ansatt. Det er et tankekors at unge, friske mennesker ikke får fulltidsjobber når ropet på mer arbeidskraft stadig blir høyere.

Alle trenger en inntekt som er til å leve av. Derfor har mange deltidsansatte to eller tre jobber for å få det til å gå rundt, og arbeider 100 prosent eller mer. Bare ikke i samme stilling, eller hos samme arbeidsgiver.

Noen virksomheter baserer seg på såkalte ring og spring-vikarer. Som tilkallingsvikar har du aldri helt fri. For å få nok ekstravakter slik at du kan betale regningene dine, må du alltid være tilgjengelig.

Også arbeidsgivere har mye å tjene på en reduksjon av uønsket deltid. Ansatte med høyere stillingsstørrelser bidrar til større kontinuitet, bedre kvalitet og økt effektivitet.

Ifølge Fafo sier én av fire som har ønsket deltidsstilling at de vil jobbe mer dersom forholdene blir bedre tilrettelagt. Vi vet etter hvert mye om hvordan vi skal få det til. Det er ofte bare viljen som mangler.