DA PRESIDENTEN I USA mottok fredsprisen, benyttet han anledningen til å argumentere for at krig er veien til fred. Han ga inntrykk av at veien til fred i Midtøsten går gjennom å bekjempe Taliban og Al-Qaida militært. Et godt råd til Obama vil være å flytte fokus til det nære Midtøsten og ta undertrykkingen av palestinerne på alvor. Slutt på Israels okkupasjon er ikke bare et overmodent krav i seg selv, men en forutsetning for å løse andre presserende problemer i regionen. Skal Obama bidra til det, må han begynne med å sette foten ned for Israels bosettinger.

Siden okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen startet i 1967, har Israel i strid med internasjonal rett systematisk flyttet sin egen sivilbefolkning inn i disse palestinske områdene. Israel har bygget flere hundre bosettinger, forbeholdt israelere, som har lagt beslag på store deler av det okkuperte Palestina. Osloavtalen i 1993 la til grunn at det måtte forhandles om disse bosettingene før en endelig fredsavtale. Siden da har likevel Israel mer enn doblet antallet bosettere. Mens fredsforhandlinger har kommet og gått, har Israel ufortrødent kolonisert palestinske områder.

«Alle» med unntak av bosetterne selv, deres støttespillere blant israelske myndigheter og den harde kjerne av Israels ­støttespillere i USA, mener at bosettingene er det kanskje ­største hinderet for etableringen av en suveren palestinsk stat. Norske myndigheter sier det, EU sier det, og også Obama selv har sagt at bosettingene er et problem. Men ingen gjør noe med det.

BOSETTINGENE tar ikke bare jorda fra palestinerne. Med bosettingene følger kontroll over områdene rundt, konfiskering av vannressurser og et nettverk av veier palestinerne ikke får lov til å bruke og som splitter opp det palestinske samfunnet. En bosetter bruker i noen områder 20 ganger så mye vann som en palestiner på Vestbredden, vann som tas fra palestinsk territorium. I tillegg har Israel bygget Muren, som sirkler inn bosettingene, vannressursene og de viktigste delene av Vestbredden, slik at store områder i praksis annekteres av Israel. I større og større grad fungerer dette systemet av infrastruktur – med bosettingene i sin kjerne – som et apartheidsystem, hvor palestinerne systematisk diskrimineres i sitt eget land. Det begrenser deres rett til å arbeide, bygge og ferdes fritt i sitt eget samfunn.

Alt dette gjør det i dag praktisk umulig å etablere en palestinsk stat. Området for en slik stat er fullstendig oppsplittet og fragmentert.

OBAMAS TALE i Kairo i juni i fjor ble av mange sett på som et vendepunkt i USAs Midtøstenpolitikk. Han henvendte seg til regionens befolkning og lovet respektfull dialog med muslimske samfunn. I klare ordelag beskrev han også palestinernes situasjon som utålelig. I talen slo han blant annet fast at ­Israels bosettinger var ulovlige og undergraver freden, og at ­palestinerne lider under en okkupasjon som må opphøre.

Spørsmålet er likevel om talen egentlig betyr noe vendepunkt i USAs rolle. I tiden etter talen i Kairo har Obamas administrasjon langt på vei gitt etter for okkupantens politikk. Israel og USA sablet effektivt ned Gold­stones rapport om overgrepene

i krigen mot Gaza. På Gaza­stripen fortsetter blokaden. En ­ufattelig fornedrelse av en befolkning hensatt til ren over­levelse i en avsperret getto. I Øst-Jerusalem kastes palestinere daglig ut av sine hjem, palestinske hjem rives og nye bygges for israelske bosettere. Israel endrer byens befolkningssammensetning for å hindre palestinernes mulighet til å hevde sin rett til byen som sin hovedstad.

OBAMA HAR TIL GODE å legge ordentlig press på Israel for å endre denne situasjonen. Israel framstiller en midlertidig byggestans for bosettinger som en stor innrømmelse. Men byggestansen utelater det pale­stinske Øst-Jerusalem. I stedet for å slå fast at dette er utilstrekkelig, og at alle bosettingene er ulovlige, presser Obama på for at palestinerne skal gå med i meningsløse forhandlinger uten full byggestans.

Hva er sjansen for at Barack Obama gjør seg fortjent til ­fredsprisen ved å ta tak i Israels okkupasjonspolitikk og overgrep mot palestinerne? Fredspristalen hans ga ingen eksplisitte svar, men en passasje fra talen som nok var ment rettet mot andre land, kan med fordel leses med tanke på USAs forhold til Israel:

«For det første: Når vi arbeider med nasjoner som bryter regler og lover, så tror jeg at vi må utvikle alternativer til vold som er tøffe nok til å endre en atferd –- for

hvis vi vil ha en varig fred, så må ordene til det internasjonale samfunnet faktisk bety noe. De regimene som bryter reglene må holdes ansvarlige. Sanksjoner må ha en reell pris. Uforsonlighet må bli møtt med et økende press – og et slikt press finnes bare når verden står sammen som en.»

NØKKELEN TIL OPPFYLLELSE av Obamas løfter og til fred i Midtøsten, ligger i at Obama tar sin egen fredspristale på alvor og leser Israel teksten.

Om det skal skje, er ikke bare opp til Obama; presset må vi alle bidra til å skape. Norske myndigheter bør gå foran og påpeke disse realitetene, og jobbe for økt internasjonalt press på Israel og på USA for å bruke sterkere virkemidler. Fagbevegelse, bistands- og solidaritetsorganisasjoner må holde trykket oppe.

Israel bryter reglene, og må møtes med reelle sanksjoner. Skulle Obama snu trenden og sette foten ned for Israels ­okkupasjonspolitikk, kunne han også gjøre seg fortjent til fredsprisen.