I 1992 KOLLAPSET den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland. Den ligger fortsatt på sotteseng. Krisa ble ikke størst for fiskerne. For de fikk umiddelbart status som ofre, og dermed støtteordninger. Men krisa rammet samfunnene. Folk rømte fra fiskeriområdene, samfunnsstrukturen brøt sammen. Det fantes ingen støtteordninger for offentlig ansatte som mistet jobben. Mange av disse var kvinner.

I 2008 er det fiskerinasjonen Island som er kriserammet. Årets torskekvote måtte kuttes med 30 prosent fra 2007, og til neste år varsler forskerne ytterligere kutt. Hvordan kunne dette skje? De omsettelige fiskekvotene Island innførte i 1984, skulle jo sikre at fiskebåtrederne – som en usynlig hånd – tenkte langsiktig. Ifølge den økonomiske teorien.

Kvoteprisene i Island nådde fra 2000 svimlende høyder. Rederne satte seg i gjeld. De hadde ikke råd til å redusere fiskepresset i tide. For dem var det rasjonelt å tyne torsken litt til. «Ikke gjør som forskerne sier,» sa de til regjeringen. Kvoter kjøpes som kjent ikke i tonn, men som andel av den nasjonale totalkvoten. Så kom smellen.

Det eneste vi i dag kan si sikkert, er at den islandske kvoteomsetningen genererte en ellevill spekulasjonsøkonomi. Bankene tjente grovt og investerte aggressivt i utlandet. Nå har Island en inflasjon på nærmere 9 prosent og en styringsrente på 15,5 prosent. Markedsanalytikere frykter at banknæringen kan kollapse. Selvfølgelig er også Island påvirket av den globale finanskrisen. Men det var kvotebobla som i hovedsak genererte den enorme veksten og finansakrobatikken. Da torskebestanden ikke kunne bære trykket, sprakk bobla.

DISSE TO HISTORIENE viser at fiskeri ikke bare er næring. Fiskeri er samfunn. Det angår deg og meg. Selv i oljestaten Norge bør dette interessere. Hvorfor? Fra 1990 innførte Høyre en fartøykvoteordning som åpnet for omsetning av kvoterettigheter. Ap, som senere tok over, var enig i at dette var en god idé. Slik har det fortsatt.

Gjennom Norges Fiskarlag krevde stadig færre og større kvoteeiere mer liberalisering og færre begrensninger på kvotesalg. De ble hørt, både fra Ap, Sp og Høyre. Privatiseringen innebar ikke bare en omfordeling til stadig større og færre hender. Den endret også oppfatningen av fiskerinæringens rolle i samfunnet. Den tverrpolitiske enigheten om de likestilte målene for fiskeripolitikken; bærekraft, sysselsetting, bosetting og lønnsomhet vaklet og falt. I 1997 vedtok Stortinget at lønnsomhet var hovedmålet.

På tross av store reduksjoner i antall fiskere og fiskefartøy (som ble sett som nødvendig for å sikre bærekraft og lønnsomhet), viste riksrevisjonens rapport i 2004 at fangstkapasiteten i fiskeflåten hadde økt vesentlig. I 1998 var gjelda i flåten like stor som fangstinntekten. I 2004 var fangstinntektene uforandret, mens gjelda var doblet. Egen­kapitalutviklingen i flåten var heller ikke overbevisende: Fra en milliard i pluss i 1998, til en milliard i minus i 2004.

I 2005 VAR kystbefolkningen mer enn moden for en ny kurs. Det gikk de rødgrønne til valg på, og det besvarte Soria Moria-erklæringen: Regjeringen ville stoppe privatiseringen, sikre fiskeressursene som felles eiendom, innføre en rettferdig ressursfordeling og sørge for aktivitet langs hele kysten.

Helga Pedersen stoppet ikke privatiseringen. Hun innførte strukturkvotekjøp i sjarkflåten (fra 11–15 meter). Dessuten opphevet hun 28-metersgrensen mellom kystfartøy og havfiskefartøy. Det siste fjernet en politisk markør som definerte hvilken flåtegruppe som var rygg­raden i kystbosettingen og som derfor fordret en fiskeripolitikk for brede samfunnsinteresser.

I tillegg fremmer Pedersen en «eierskapsbegrensning» som paradoksalt nok legitimerer at en enkeltfisker kan eie opp til 100 sjarker, drevet av leieskippere. Dette støttes langt på vei av SV. Dette er ikke rødgrønn politikk. Det er videreføring av liberaliserings- og privatiseringslinjen. Nyansene mellom Helga Pedersen og Høyres Svein Ludvigsen er stadig vanskeligere å spore.

SKAL REGJERINGEN vinne kysten i 2009, må Helga Pedersen ikke bare uttrykke, men også vise at hun evner å bygge kompromisser på noe som er større enn storredernes krav legitimert gjennom Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund og NHO. Hun kan begynne med å erstatte de foreslåtte «eierskapsbegrensningene» i kystflåten med en innstramning av deltakerloven slik at en fisker ikke kan eie mer enn to–tre fartøy. Dernest bør hun ta imot gavepakken fra Kystfiskeutvalget. Utvalget, som ble ledet av jussprofessor Carsten Smith, foreslår i sin 500 siders NOU at alle som bor langs Finnmarkskysten, uansett etnisitet, skal ha rett til å fiske, både til eget hushold og i næringsøyemed, uten å måtte kjøpe kvote. Forslaget punkterer det markedsbaserte kvotesystemet. Norges Fiskarlag er rasende, men langs kysten av hele Nord-Norge har det vekket nytt håp.

Både renta, oljeprisen og kronekursen øker. Gjelda som har finansiert kvotekjøp blir stadig vanskeligere å betjene, drivstoffutgiftene øker, mens den norske fisken blir for dyr i markedet. Vil også den norske kvotebobla sprekke? Ett er sikkert: Under rådende forhold vil ingen fiskeriorganisasjon høre snakk om kvotereduksjoner, om det skulle bli påkrevd. Vi får håpe og be om at så ikke skjer.