Jeg er en av mange jurister som nylig har skrevet under et opprop til støtte for at den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu skal gis asyl i Norge. Han sonet 18 år i fengsel for å ha fortalt den engelske avisen Sunday Times at Israel har atomvåpen. Etter løslatelsen i 2004 har han vært underlagt et strengt kontrollregime med blant annet utreisforbud, forhåndsgodkjenning av bopel av israelsk sikkerhetstjeneste, forbud mot å snakke med utlendinger, forbud mot å nærme seg grensestasjoner og ambassader. Restriksjonene mot Vanunu strider mot en rekke artikler i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som Israel har sluttet seg til.

Sommeren 2004 deltok jeg i en menneskerettsdelegasjon som blant annet hadde et møte med Vanunu der han hadde søkt tilflukt i St. Georges Cathedral i Jerusalem. Han hadde nettopp sluppet ut av fengselet og hadde forhåpninger om at Norge kunne hjelpe ham ut av den fortvilte situasjonen med manglende ytrings- og bevegelsesfrihet i sitt hjemland. Han hadde vært i Norge og ville gjerne komme hit og bo her. Vi møtte en stille, tenksom mann hvor angsten for hva fremtiden ville bringe, tydelig ble gjenspeilet i hans mørke øyne. Jeg trodde at norske myndigheter ville være imøtekommende for å hjelpe Vanunu ut av tvangstrøyen.

Vanunu hadde for en hel verden avslørt at Israel hadde atomvåpen. Vanunu var i tråd med Nürnberg-domstolens tankegang om individets ansvar, i sin fulle moralske og juridiske rett til å fortelle verdenssamfunnet om Israels atomvåpen. En illegal våpenproduksjon som var gjort mulig ved at Norge i 1959 hadde levert 20 tonn tungtvann til Israel. Jeg trodde Norge hadde et regnskap å gjøre opp, som i hvert fall delvis kunne betales med å gi Vanunu asyl.

Israels president og fredsprisvinner Shimon Peres mener Vanunu er en forræder. For mange menneskerettsforkjempere er utgangspunket det motsatte: Vanunu er en samvittighetsfange og varsler. Han kan sammenlignes med en annen fredsprisvinner, den tyske pasifisten Carl von Ossietzky.

Carl von Ossietzky ble i 1931 dømt til fengsel for landsforræderi etter å ha offentliggjort informasjon om tysk opprustning. Da Hitler kom til makten i 1933, ble han satt i konsentrasjonsleir. Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris i 1936 under sterke protester fra det konservative Norge med Aftenposten i spissen. Det var aldeles for galt å tildele Nobels fredspris til en "lovbryter". Hitler nektet Ossietzky å reise til Norge for å motta prisen, og han døde i 1938. I dag er vel hele vår nasjon stolt av at fredspriskomiteens flertall hadde mot og ryggrad til å tildele Ossietzky fredsprisen.

Mordechai Vanunu er kreert til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. I 2004 ble han valgt til rektor ved universitetet i Glasgow, en æresstilling som en rekke fremstående britiske politikere har hatt før ham. Men i likhet med Ossietzky tillates ikke Vanunu å reise ut av sitt hjemland for å motta æresbevisningene. Det er en skam.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har med rette fastslått at Vanunu siden løslatelsen i 2004 har vært utsatt for forfølgelse i flyktningkonvensjonens og utlendingslovens forstand, og at Vanunu kan innvilges opphold i Norge på humanitært grunnlag. UDI innvilget Vanunu asyl i 2005, men vedtaket ble omgjort av kommunalminister Erna Solberg. Nåværende kommunalminister Bjarne Håkon Hanssen stiller seg også avvisende til å gi Vanunu asyl i Norge. Som så mange ganger tidligere går Arbeiderpartiet og Høyre i takt i utenrikspolitikken, i feil retning. Men husk: Kanskje er det Ossietzkys nevø som nå nektes adgang til riket.