«Man fødes ikke til kvinne. Man blir en.» Slik lyder det kanskje mest kjente sitatet fra Det annet kjønn, verket Beauvoir har blitt kjent for langt utenfor de lesende og akademiske kretser. Med dette mente Beauvoir at det å være en kvinne ikke er noe som naturlig følger med vårt biologiske kjønn, men noe som ligger i kulturen, noe vi er lært opp til, og blir.

Beauvoir reagerte på innvendingene fra de som flagget de tradisjonelle kjønnsrollene, og som uttrykte frykt for at «virkelige kvinner» nesten ikke fantes lenger, med dette argumentet: «Hvis virkelige kvinner står i fare for å forsvinne, er det rett og slett fordi slike kvinner aldri har eksistert.»

Kjønn handler altså om langt mer enn biologi. Men hvordan vi lærer å bli kvinner, er forskjellig fra et miljø til et annet og fra en generasjon til den neste. Beauvoirs egen oppdragelse i det franske borgerskapet og dets eliteskoler på begynnelsen av 1900-tallet, står naturlig nok langt fra våres døtres norske hverdag på 2000-tallet. Men av de ulike erfaringene kan vi dra en felles lærdom.

Filosofen Michel Kail skriver i sin bok om den kjente feministen at mens hennes livsledsager Jean-Paul Sartre var mest opptatt av det tenkende og handlende subjektet, går Beauvoirs filosofi ut fra forholdet som filosofisk begrep. Selve utgangspunktet for forståelsen av hvem jeg er, endres dermed fra å være en enkel granskning av meg selv som individ, til å sees ut fra mitt forhold til andre mennesker.

Dette forholdet er ikke nødvendigvis balansert. Både i den virkelige og i den filosofiske verdenen finnes det herskere og undersåtter. Den største forskjellen mellom en som bestemmer og en som blir bestemt over, er at herskeren er den som stiller betingelsene for forholdet mellom de to. Dermed er det også herskeren som har definisjonsmakten over forholdets betydning.

Sagt på en annen måte: Hvis den som har makten bestemmer at forholdet ikke skal defineres som et forhold mellom en som undertrykker og en som blir undertrykt, er det liten eller ingen sjanse for at det faktisk kan bli oppfattet på en annen måte, selv av den undertrykte.

For situasjoner hvor vi er undertrykte gjør noe med bevisstheten vår. Ifølge Kail danner undertrykkende situasjoner en bevissthet om denne som ikke bare lenger kan sees som et resultat av selve situasjonen. Sagt på en annen måte: I et forhold hvor den ene parten er undertrykt, vil ikke den undertryktes situasjon kun bli betraktet som resultat av et undertrykkende forhold - andre forklaringsfaktorer begynner å spille inn, slik at de undertrykte ikke lenger ser på seg selv som undertrykte.

En slik klassisk situasjon kan være et voldelig parforhold: Rapporter og vitneutsagn fra kvinner som har vært i slike destruktive forhold, tilsier at de etter en stund med slag og psykisk terror ikke lenger forklarer de voldelige hendelsene med maktubalansen i forholdet. Bortforklaringer, behov for å forsvare den som slår, å legge skylden på seg selv eller ytre omstendigheter er vanlige reaksjoner, skal vi tro vitner og eksperter.

Uten sammenlikning for øvrig er det de samme mekanismene som virker i vårt syn på kvinner og deltidsarbeid. Det er lett å redusere problemet med uønsket deltid gjennom å vise til statistikker som sier at de fleste kvinner som jobber deltid ikke selv ønsker å gå opp i stillingsbrøk. Men er det virkelig tilfelle?

For en utenforstående ville det selvfølgelig være feil å si at disse kvinnene ikke vet sitt eget beste. Tvert imot. Men det statistikkene ikke viser, er hvor mange kvinner som ville ønsket å ha flere timer avtalt arbeidstid om valget hadde vært reelt. I den typen forhold vi har sett på, nekter den undertrykte selv for at hun er undertrykt. Men å nekte er ikke det samme som å bifalle situasjonen.

Ifølge Beauvoir er frihet og situasjon to størrelser som er uatskillelige. Det betyr at vi som mennesker alltid har valg, men at valgene alltid er betinget av situasjonen vi befinner oss i.

Når deltidsarbeid nesten utelukkende oppstår i kvinneyrker, er det grunn til å tro at selv om kvinnene i prinsippet velger å jobbe deltid, gjør de nettopp dette valget fordi de er kvinner. Mange velger å jobbe deltid, og treffer sannsynligvis det rette valget fordi det ofte ikke er noen annen måte å få hverdagen til å henge sammen på. Men ville alle disse fortsette i redusert stillingsbrøk hvis arbeidsbyrden på hjemmefronten hadde vært mindre, eller hvis timelønnen hadde blitt løftet slik at det ikke alltid lønte seg at det var kvinnen som tok det største taket hjemme?

Framhevingen av «kvinnelige» problemstillinger blir lett blir avspist med argumentet om at de «bare» er «kvinnelige», og dermed ikke universelle. Beauvoirs genistrek lå nettopp i det at hun klarte å dra det konseptuelle, det filosofiske, ut av en bestemt politisk situasjon, istedenfor å prøve å få virkeligheten til å passe inn i en forutbestemt filosofisk teori. Ironisk nok er det nettopp dette som kan ha kostet henne statusen som «virkelig» filosof. Må vi vente på at menn skal bli i flertall i omsorgsyrkene før deltidsspørsmålet blir «virkelig» politisk?