Annethvert år skjer det samme. Ikke før er jula overstått og lommebøkene tomme, før de første stemmene hever seg for å mane den norske befolkningen til moderasjon.

Først ute er gjerne næringslivets repre­sentanter. NHO ber befolkningen om å senke forventningene til årets tariffoppgjør. Så følger politikerne etter. Med en liten pekefinger også til ledersjiktet om ikke å bli for grådige. For det er jo fremdeles slik at det er ikke lett å få majoriteten til å vise måtehold dersom den økonomiske eliten mener at det samme ikke gjelder dem, og ufortrødent fortsetter å øke sin inntekt og formue.

I 2010 tjente de ti prosent høyest lønte i gjennomsnitt litt over 70.000 kroner brutto i måneden, mens de ti prosent lavest lønte tjente litt over 20.000. Kvinner tjente i gjennomsnitt 85 prosent av det menn tjente.

Så kan jo noen sant nok si at sammen­liknet med resten av verden lever nesten alle i Norge godt, for ikke å si som grever, og at vi har blitt et land av sutrere som aldri blir fornøyd. Men den problemstillingen lar jeg hvile litt i disse tider. For når potten skal fordeles, er det ikke slik at hvis renholderen fra Kløfta gir avkall på femti øre i timen, får læreren i Tanzania en tilsvarende økning i sin timelønn. Det eneste som skjer, er at forskjellen mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst her i landet, øker enda mer.

Når en renholder som tjener 300.000 i året får fire prosent i tillegg, blir økningen vesentlig mindre enn når en rådmann som tjener 900.000 får åtte prosent økning. For ikke å snakke om når finansmannen som tjener to millioner blir en økning på 16 prosent til del. Du trenger ikke være økonom for å skjønne det.

Derfor bør pekefingeren denne gangen utelukkende rettes oppover, mot dem som befinner seg på toppen av inntektsstigen. Så mye mer verdifulle enn renholderen fra Kløfta, er de ikke.