MENS SIV JENSEN & co ellers er i stand til å snu kappa etter nær sagt hvilke som helst vinder, har partiet – fra første stund og fram til i dag – konsekvent programfesta at det liberalistiske idealet det har om et såkalt fritt arbeidsmarked, ikke kan fungere så lenge «monopolliknende» organisasjoner som LO og NHO inngår sentrale avtaler mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Avtaler om lønns-, arbeids- og tilsettingsforhold virker best når de oppnås ved enighet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift.

Lønnsnivået er ei sak som frivillig og «fritt» bør avgjøres mellom den enkelte arbeider og den enkelte arbeidsgiver på grunnlag av produktivitetsutvikling og inntjening – uten innblanding fra andre, det vil si fra fagforeninger eller liknende.

PARTIET FRAMSTILLER dette som helt nye tanker, men de er heller å sammenlikne med gammalt skvip på nye flasker.

Da major Vidkun Quisling i 1933 danna det nye partiet Nasjonal Samling, tok den norske Føreren straks til orde for å sette en stopper for landsomfattende tariffoppgjør og kollektivavtaler. Quisling argumenterte med at sentrale lønnsforhandlinger var uheldige fordi LO da kunne ta de økonomisk sterkeste bedriftene til inntekt for sine krav, mens arbeidsgiverne kunne vise til de svakeste som grunn til å holde igjen. Quisling ville at lønningene i stedet skulle fastsettes lokalt, ut fra lønnsevnen til den enkelte bedrift.

Quisling ville kort sagt erstatte klassekamp og klassesolidaritet med samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidere på den enkelte bedrift. Som han sjøl sa det: «De arbeidere som er tilknyttet en økonomisk velstillet bedrift, bør ha den samme fordel av det som bedriftens aktionærer, mens de som er tilknyttet en svakere, bør hjelpe til å arbeide den frem.» Dette var i følge Quisling et utslag av den solidariteten i bedriftslivet, interessefellesskapet mellom arbeidere og arbeidsgivere som var «den nye tids hovedtanke».

På det samme grunnlaget ga Quisling full støtte til skogeiernes og andre arbeidsgiveres steile motstand mot å undertegne kollektive avtaler med skogsarbeidere og andre arbeidergrupper som LO på denne tida målbevisst organiserte for første gang. Han var tilhenger av enkeltindividets rett til å velge «fritt» uten press utafra, og av det uttrykket denne retten fikk i streikebryterorganisasjonen Arbeidets Frihet. Og han støtta de nye arbeiderfiendtlige lovene som begrensa arbeidernes rett til å ta i bruk boikott og blokade for å tvinge gjenstridige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler.

I TRÅD MED DETTE tok Carl I. Hagen på slutten av valgkampen i 1993 til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Dette forslaget er ikke gjentatt i Fremskrittspartiets program, og partiet har heller ikke, som Quislings Nasjonal Samling, gått inn for et generelt lovforbud mot arbeidskonflikter. Men på et seminar ved Institutt for stats­vitenskap ved Oslo-universitetet i september 2008, har paritets nestformann Per Sandberg uttalt at partiet går inn for lovforbud mot bestemte streiker som for eksempel den siste lærerstreiken og sommerens streik i Avinor. Hvilke streiker skal da være tillatt?

Fremskrittspartiet har dess­uten programfesta tiltak som for alle praktiske formåls skyld undergraver streikevåpenet. Det er all grunn til å ta partiet på alvor når det går inn for at «arbeidsgivere [bør] gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt». Det vil i klartekst kort og godt si: Til å gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter.

Partiet har komplettert denne legaliseringa av streikebryteri, også under lovlige konflikter, med å gå inn for at lokale fagforeninger må ha lovfesta rett til å nekte å delta i landsomfattende streiker hvis de ønsker det. Det er ellers godt kjent at Fremskrittspartiet – i samsvar med Bondevik-regjeringas arbeidslivslov – går inn for at overtidsordninger og andre arbeidsvilkår må kunne avtales lokalt, og de vil ha full lokal lønnsfastsetting i kommunene.

I DAG STÅR Fremskrittspartiet ikke lenger aleine med et klart fagforeningsfiendtlig program. Etter at det anbefalte forslaget blei stemt ned av 65 prosent av LO-medlemmene i privat sektor ved tariffoppgjøret i 2000, utarbeidet et utvalg innen NHO et utkast til et arbeidsgiverpolitisk program som åpent og systematisk tar sikte på det samme, og som nå – ifølge NHO-lederen Finn Bergesen

– er vedtatt som offisielt program for arbeidsgiver­organisasjonen. Den samme Bergesen har for øvrig – på det samme seminaret som Frps Sandberg var til stede på ved Oslo-universitetet i september i år – bekrefta at han ikke bare var motstander av uravstemninger ved tariffoppgjøret i 2000, men alltid har vært og vil være det. Med andre ord: Skal det være en fagbevegelse, må den være toppdirigert.

I sitt arbeidsgiverpolitiske program viser NHO til at i dagens globaliserte økonomi må norsk næringsliv konkurrere med land der det ikke fins fagorganisasjoner og kollektivavtaler. Fagforeninger og tariffavtaler – sentrale som lokale – er derfor blitt gammaldags luksus som svekker konkurranseevnen, og som derfor må erstattes med i siste instans individuelle avtaler.

I likhet med Frp vil altså det hypermoderne NHO i virkeligheten tilbake ikke bare til tida før den første landsomfattende tariffavtalen her i landet, Verkstedoverenskomsten av 1907, men til den lykkelige urtilstanden da det verken fantes fagforeninger eller kollektivavtaler i det hele tatt. Sammen byr de på ei utfordring som landets fag­organiserte ikke kommer utenom å takle.