JEG STÅR IKKE FREMST i heiagjengen til verken Jens Stoltenberg, Lars Peder Brekk eller Kristin Halvorsen. Jeg har ikke på noe tidspunkt de siste åra drømt om Soria Moria, og jeg tilhører den delen av venstresida Martin Kolberg hevder at går Frps ærend. For meg er en regjering som fører krig i Afghanistan uspiselig uansett hvilken farge den benevner seg med, og sånn sett burde jeg ikke felle noen tårer for denne sommerens triste meningsmålinger. Likevel gjør jeg det. Denne regjeringen er litt som den svenske barne-tv-figuren Joppe, den må reddes død eller levende. Og det viktigste bidraget må komme fra den selv.

Gjennom hele 80- og 90-tallet var norsk politikk ridd av skinnmotsetninger. Arbeiderpartiet og Høyre veksla på regjeringsmakten og lagde valgkamper hvor de erklærte hverandre som hovedmotstandere. Samtidig var det ingen partier i Stortinget som stemte oftere sammen enn nettopp disse, og derigjennom var de hverandres viktigste støttespillere i vekslende mindretallsregimer. Dette misforholdet mellom retorikk og praktisk politikk ga etter hvert vanlige folk en berettiga følelse av at det ikke var noen forskjell og nørte opp under den politikerforakten som Frp seinere har kunnet høste av.

I DAG STÅR VALGET mellom to alternativer som faktisk er forskjellige. H/Frp og de rødgrønne er så forskjellige at folk ikke bare vil merke forskjell, de kan komme til å merke klasseforskjell på de to alternativene. Først og fremst fordi H/Frp vil bety en maktforflytning fra sentrum mot ytterste høyre og rikfolk som vi ikke har sett i moderne norsk historie. Arbeidsmiljø, kultur- og medie­sektoren, innvandrere og det offentlige vil bli utsatt for sterke endringer og til dels rasering av det vi har oppfatta som dagligdags i årtier. Opp mot halvparten av landets aviser kan komme til å forsvinne, store statlige eiendommer vil bli privatisert, inklusiv naturressurser som olje og fosser, og dørene vil åpnes for billig arbeidskraft og sosial dumping, men lukkes for asyl­søkere.

Dette burde i seg sjøl være nok til å skremme fram fire nye år for Kompani Stoltenberg. Sånn er det ikke, og som nevnt mener jeg at regjeringa sjøl må ta mesteparten av ansvaret for at det har blitt sånn. Og det er ikke, som Lars Sponheim og resten av Venstre later til å tro, et spørsmål om orden og oppførsels­karakterene til regjeringas stats­råder. Politikk dreier seg heldigvis om større ting enn som så.

Regjeringen har rett og slett ikke innfridd de forventningene folk hadde til dem for tre år siden. Grunnen til at LO satte inn alle krefter for rødgrønn regjering, og grunnen til at mange tusen aktivister landet rundt som aldri før har villet legge kjøttvekta til for Ap gjorde det nå, var fordi folk hadde en genuin forventning om forandring. Ikke radikal forandring, ikke revolusjon eller noe liknende, men en forventning til for en gangs skyld å merke forskjell. At denne regjeringa skulle få slutt på den lange perioden hvor det som blei framstilt som store forskjeller i beste fall oppleves som nyanser av den samme blåfargen. Dette er det store, uuttalte løftet som Stoltenberg ikke vil innfri.

I USA SIER OBAMA «Vote for change», og norske sosialdemokrater hyller ham for det. I Norge er det Frp som effektivt får propagandere forandringens velsignelse, mens de som roser hvordan Obama kan inspirere velgere, sjøl har demotivert svært mange av sine beste venner. I regjeringas første år var den høyt på banen. Djupedal stoppa privatskoler, arbeids­miljø­loven blei redda og kom­munene blei tilført vesentlig mer penger.

Men så stoppa det opp, i alle fall virker det sånn for oss som står utafor regjeringskvartalet. Vi trenger ikke en rødgrønn regjering for å justere litt på statsbudsjettet, havarere månelandinger og skjerpe asylpolitikken. Vi trenger en rødgrønn regjering som bygger landet, ber oss gjøre vår plikt og kreve vår rett og gir oss troen på politikk og felleskap.

JEG TROR IKKE FOLK, ikke en gang jeg som medlem av Rødt og mine venner, vil kreve det urealistiske av regjeringa. De fleste av oss skjønner at man må prioritere og ikke kan få alt på en gang. Men vi må få noe. Hvis Stoltenberg hadde gått ut og sagt at vi nå skal satse stort på jernbane, bygge Nord-Norgebane og høyhastighetstog i sør, hadde jeg glatt akseptert at det blei mindre til vei og skoleutbygging i den perioden. Hvis næringsministeren hadde sagt at vi nå setter i gang tjue prosjekter på alternativ energi, hadde det vært lett å tåle at et av dem var et (foreløpig) urensa gasskraftverk. Hvis man økte lønnsnivået til sjukepleiere og lærere radikalt et år, ville de fleste gå med på at man ikke kunne øke like mye året etter, eller at man måtte vente noen år med store nyansettelser.

Problemet er ikke at folk ikke vil akseptere prioriteringer. Problemet er at det ikke er mulig å se prioriteringene. Regjeringen, og da særlig dens sjef, er tvert imot opptatt av at mest mulig skal være «business as usual». Det får ingen aktivister ut i gatene i 2009. Nå er det bare et år å gjøre det på, vi trenger at regjeringa setter i gang noe stort vi kan ta med inn i valget om et år. Hvis ikke, er bordet dekka for Siv Jensen.