I SOMMER har både EUs arbeids- og sosialministere og EU-parlamentet diskutert fleksibilitet og sikkerhet i arbeidslivet. EU-kommisjonen har kommet med et forslag om felles prinsipper for såkalt «flexicurity», altså fleksibilitet og sikkerhet. Begrepet har etter hvert festet seg i Europa, og brukes spesielt av arbeidsgivere.

Med dette noe ulne – og for mange tillitsvalgte mistenkelige – begrepet, skal altså Kommisjonen fremme EUs konkurranseevne og øke sysselsettingen i det indre marked. Med flexicurity skal Europa «takle de utfordringer og muligheter som globaliseringen innebærer». En av de mest entusiastiske i lovprisingskoret er Vladimir Špidla, EUs kommissær for sysselsetting, sosiale saker og likestilling. Dette er hans mantra: «Flexicurity er det beste middel for å sikre at Europas borgere kan få en høy grad av sysselsettingssikkerhet, noe som betyr at de kan finne en god jobb i alle faser av deres aktive liv». Vakkert, ikke sant?

Kommisjonen påstår at de har lyttet nøye til partene når de har utformet forslaget. Faktum er at partene i arbeidslivet knapt er spurt. Kommisjonen foreslår åtte prinsipper for flexicurity, alle like vagt formulert. Her er de store ordene virkelig store, og de konkrete, gode forslagene til handling ikke like tydelige.

Det gjennomgående er at det må bli lettere å si opp folk. Selv om det også legges vekt på at det skal være balanse mellom rettigheter og plikter for ansatte og arbeidsgivere, kan det altså se ut til at det i størst grad er ønskelig at de ansatte tar støyten.

Kommisjonen fremhever at det ikke finnes én mal for flexicurity, men at man må tilpasse endringene til hvert enkelt medlemsland ut fra hvordan systemet deres fungerer fra før. De foreslår ulike metoder for ulike medlemsland, uten å nevne hvilke land det er snakk om. Land som har som største utfordring at de har et svært segmentert arbeidsmarked, bør for eksempel sikre arbeidsledighetstrygd og arbeidsmarkedstiltak. Til gjengjeld må det da være mulig å kreve nye oppsigelsesregler.

En annen metode for å oppnå mer flexicurity er foreslått for land som er dominert av store bedrifter og som har relativt høy jobbsikkerhet. I disse landene har man de senere år slitt med outsourcing og omstruktureringer med påfølgende oppsigelser. Her er det foreslått tiltak som økt fleksibilitet i arbeidstiden og tidlig oppfølging dersom man ser at det er mulighet for å bli gjort overflødig. Med større fokus på livslang læring i tillegg, burde alt ligge til rette for at man kan gjøre oppsigelsesprosedyrene enklere, mindre kostbare og tidkrevende (sic!).

Land som har vært gjennom større økonomisk restrukturering de senere år skal også få nødhjelp fra Kommisjonen. Disse landene har et høyt antall personer som har gått ledige lenge, og en bedret arbeidsmarkedspolitikk med ekstra tiltak for denne gruppen er medisinen.

NÅR PRISEN nok en gang er mindre strenge regler for å si opp arbeidere, da smaker medisinen straks mer bittert. Også Den europeiske faglige samorganisasjonen ETUC er bekymret over Kommisjonens fokus på enklere oppsigelsesregler, og er redd for at dette bare vil gjøre situasjonen verre for arbeidere i Europa.

Arbeidsmarkedspolitikken er fortsatt et nasjonalt anliggende i EUs medlemsstater, derfor kan Kommisjonen bare foreslå prinsipper, og ikke direktiver. Like fullt er felles prinsipper politisk forpliktende, selv om måten det skal foregå på i praksis er overlatt til det enkelte land. På EU-språk omtales dette som den «åpne koordinasjons metode». Ved å presentere enkelte medlemslands arbeidsmarkedssystemer som «fyrtårn», vil Kommisjonen legge ytterligere press på de land som ikke fører noen god flexicurity-politikk. Et av disse fyrtårnene er Danmark, med sitt trepartssamarbeid som på flere områder kan likne det systemet vi kjenner her hjemme. På samme måte som her i landet, har styrken i den danske arbeidslivspolitikken vært at partene i arbeidslivet har hatt et stort medansvar både for å skape politikken og for å gjennomføre den.

Det ser ut til at Kommisjonen lider av illusjoner om at det å «eksportere» den danske arbeidsmarkedsmodellen til land hvor fagbevegelse og arbeidsgiverorganisasjoner er nærmest ikkeeksisterende, vil føre til økt produktivitet og sysselsetting. Det kan også virke som om Kommisjonen mener at systemet med faste ansettelser ikke passer til dagens situasjon i verdens mange arbeidsmarkeder. Men det er ingen klar sammenheng mellom nivå for jobbsikkerhet og nivå for arbeidsløshet, og svakere oppsigelsesvern gir ikke automatisk flere arbeidsplasser. Det å minske sikkerheten for dem som er i arbeid, vil ikke øke jobbmulighetene til dem som står utenfor arbeidslivet.

Å redusere beskyttelse for arbeidstakere vil øke ulikhetene i arbeidslivet, og det kan skape «outsidere» av dem som allerede er innenfor. Man risikerer også påvirkning av arbeidstakerens tillit, lojalitet og personlige investering i egen arbeidssituasjon, og på samme tid arbeidsgiverens vilje til å satse på skolering og kursing av egne ansatte.

INNEN UTGANGEN av 2007 ønsker Kommisjonen at Det europeiske råd skal vedta disse felles prinsippene. La oss håpe at arbeidstakerorganisasjonene i Europa, kanskje også med hjelp fra norsk fagbevegelse, kan hjelpe dem med å rive ned illusjonene og sørge for gode prinsipper for flere enn oppsigelseslystne arbeidsgivere. Europa trenger ikke mindre strenge regler for oppsigelser, men økt fokus på å skape jobber, fulltidsarbeid for dem som ønsker det og gode rammevilkår og fremtidsperspektiver for bedriftene.