UTSLIPP AV SKADELIGE klimagasser skjer der folk bor og der industri og næringsvirksomhet ligger. Det betyr at det er ute i lokalsamfunnene det er mulig å gjøre noe med klimautfordringene. Ikke minst burde det være en lokalpolitisk vekker at det er kommunene som i stor grad må bære kostnadene av de enorme skadene som klimaendringene og det ekstremværet disse vil føre med seg.

Vi er inne i det vi kan kalle en førstegenerasjons klimapolitikk. Politikken preges av at få land har sluttet seg til klimaavtalen og at det derfor er få eksempler på virkningsfulle nasjonale klimatiltak. Den gjeldende klimaavtalen har et relativt beskjedent ambisjonsnivå målt opp mot anbefalingene fra FNs klimapanel. Avtalen omfatter bare deler av utslippene og bare utslipp fra innenlands produksjon. Utslipp fra utenlands flytrafikk er for eksempel ikke med. De tiltakene som har blitt lansert er derfor oftest i form av teknologiske tiltak rettet inn mot utslipp fra produksjon; gjerne betegnet som «teknisk fix»- og «end of pipe»-tiltak.

I Norge har det å utvikle en teknologi som kan skille ut og lagre karbon fått stor oppmerksomhet. Videre har det i Norge – og internasjonalt – vært mye oppmerksomhet omkring det at rike land kan gjennomføre tiltak i andre (og fattigere) land for så å få godskrevet slike tiltak i forhold til sine respektive nasjonale klimaforpliktelser. Tidligere har USAs president uttalt som en begrunnelse for sin motstand mot klimaavtalen at «the American way of life is not up for discussion». Det ser ut til at dette kredoet nå er adoptert av norske myndigheter gjennom troen på at vi kan løse våre klimaforpliktelser gjennom tekniske tiltak i næringslivet og uten at nordmenn trenger å endre sitt forbruk.

TIL TROSS FOR at verken norske eller andre lands kommuner har blitt invitert inn i «varmen», er om lag 2000 kommuner medlem av de to internasjonale klimakampanjene Klimaalliansen og Cities for Climate Protection. I Norge har et trettitalls kommuner siden slutten av 1990-tallet eksperimentert med å utvikle lokale klimaplaner. Det er her vi finner de mest spennende eksemplene på nyvinninger i klimapolitikken; tiltak som peker fremover mot den neste generasjons klimapolitikk.

Hva kjennetegner så disse lokale eksemplene? Det første vi kan legge merke til er at mens representanter for nasjonale myndigheter på 1990-tallet diskuterte et mål om stabilisering av klimagassutslippene, fremmet de to internasjonale kommune-klimakampanjene et kortsiktig mål om 20 prosent og et langsiktig mål om 50 prosent reduksjon. Men vel så viktig er at vi lokalt finner eksempler på en annerledes innretning av klimapolitikken. Bykommunen Stavanger og distriktskommunen Flora er to eksempler på dette.

Da Stavanger vedtok sin klimaplan i 2002, inneholdt den et klimaregnskap ut fra innbyggernes forbruk, ikke utslipp fra lokal produksjon slik statlige myndigheter hadde lagt opp til i sin veiledning overfor lokale myndigheter. Her hadde man regnet ut utslipp som skjuler seg bak innbyggernes forbruk; utslipp fra produksjon av klær, mat, bygninger osv. For en kommune som Stavanger med relativt lite lokal industri, medførte denne måten å regne på at utslippene ble langt større. Men kanskje viktigere er at sammensetningen av utslippene ble svært annerledes. Utslipp fra mat blir f.eks. langt viktigere, tilsvarende om lag 1/3 av det totale utslippet (mot gjerne fem prosent om man ser på utslipp fra produksjon av mat). Klimatiltakene blir også annerledes. For temaet mat blir det plutselig kostholdsråd (spis økologisk og lokalmat, spis mindre kjøtt og mer grønnsaker) som kommer i fokus, ikke tiltak for å gjøre den lokale produksjonen av mat mer miljøvennlig.

Flora tjener som eksempel på det å inkludere tilpassing til klimaendringer i klimapolitikken. For to år siden begynte kommunen å analysere lokale effekter av klimaendringer og hvordan man lokalt kan tilpasse seg til disse endringene; og da i tillegg til å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslipp. I den siste stortingsmeldingen om klimapolitikk fra i sommer står det fortsatt ikke ett ord om behovet for tilpassing til klimaendringer.

PÅ 1990-TALLET brukte staten 100 millioner kroner i årlige øremerkede overføringer til kommunene for å sikre dette. Resultatet av denne satsingen var at på midten av 1990-tallet hadde om lag 90 prosent av norske kommuner tilsatt en miljøvernleder. Ordningen med øremerkede overføringer opphørte imidlertid i 1997, og siden da har andelen kommuner med miljøvernleder sunket drastisk og er nå nede i om lag ti prosent. Det er naturlig nok blant de ti prosentene vi finner foregangskommunene i klimapolitikken. Hvis staten ønsker å ha kommuner generelt med som en mer aktiv part i klimapolitikken, blir et viktig klimapolitisk virkemiddel derfor å sørge for en «gjeninnsetting» av de kommunale miljøvernlederne.

Det å involvere kommunene sterkere i klimapolitikken forutsetter og vil føre til en dreining av innholdet i klimapolitikken; fra et ensidig fokus på produksjon til også et fokus på nordmenns forbruk. Med den sterke markeringen fra regjeringen på en produksjonsinnretning av klimapolitikken, eksemplifisert gjennom de mange polemiske uttalelsene fra regjeringsmedlemmene om at klimapolitikk ikke dreier seg om «askese», innebærer nok at en slik dreining sitter langt inne. Da er det kanskje enklere å få til en dreining i retning av også å inkludere tilpassing til klimaendringer i klimapolitikken. Sommerens dramatiske flommer på Østlandet, der kommunene ofte blir sittende igjen med ansvaret for oppryddingen, burde borge for at en slik dreining kan være enklere å få til.

Politikerne har en gylden sjanse til å utnytte et stort engasjement i befolkning og næringsliv på klimaområdet. Det er derfor viktig å invitere befolkning og næringsliv inn i klimapolitikken, og erfaring fra andre politikkområder viser at kommunene er det viktigste verktøyet vi har for å gjøre dette. Men en slik invitasjon forplikter. Skal man delta i politikk må man få tildelt interessante oppgaver. For hver gang nasjonale politikere sier at vi kan løse klimaproblemene gjennom høyteknologiske tiltak i oljeindustrien og tiltak i utlandet, senker den enkelte av oss skuldrene ett hakk og tenker «da trenger jeg kanskje ikke bry meg likevel?». På sikt er dette ikke en vei å gå. Skal vi løse de dramatiske klimautfordringene må vi alle bidra, og da må «the Norwegian way of life» før eller siden opp til diskusjon. Og i den debatten spiller kommunene en nøkkelrolle.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKA